Friday, June 16, 2006

Ferie i Norge

Da har jeg kommet hjem til en velfortjent vinterferie i Norge. Koselig å komme hjem til mor og far på Tynset. Vet ikke hvor mye oppdatering det blir i løpet av ferien, men vi får se... Deilig med hjemmelaga pizza, friskt vann fra springen, sykkeltur, osv osv. Mikael har vokst og blitt så lang at jeg nesten ikke kjente han igjen, men ellers er det meste som i gode gamledager. Home, sweet home :)

Monday, June 12, 2006

Oppsummering

Tiden er inne for en oppsummering. Det har vaert et ubeskrivelig inntrykksfullt semester. Hjemlengselen har vaert sterk, men jeg har hatt det helt fantastisk her, og foler virkelig at jeg er paa rett sted til rett tid - midt i fylden av det aller beste livet kan by meg naa.

Her er en oppsamling av noen lose traader i bloggen:

- Tittelen paa bloggen min virker litt overdreven med tanke paa at bortsett fra Sor-Afrika har jeg bare vaert i Lesotho saa langt... Planen var aa reise mer, men sannsynligvis blir det litt reising neste semester.

- Studiene har vaert krevende og tatt mye tid, men ogsaa veldig interessante og laererike. Det forventes full innsats - som en illustrasjon: biblioteket er vanligvis aapent til kl 23 (noe jeg syns er mer enn sent nok), men i eksamensperioden utvides aapningstiden til kl 02 om natta. Det er ikke noe slaraffenliv akkurat. Men det har gaatt overraskende bra med tanke paa engelsken min, og jeg har stort sett gjort det bedre enn jeg forventa.

- Svaret paa gaaten var: Navn paa byer baade i Sor-Afrika og andre steder i verden.

- Jacob Zuma som jeg skrev om noen ganger i april, ble frikjent for voldtektsanklagene 8. mai. Han har offentlig unnskyldt uttalelsene om hivsmitte og beskyttelse (det med at han tok en dusj for sikkerhets skyld), men en unnskyldning hjelper lite paa de konsekvensene uttalelsene hans har faatt. Han er naa i full gang med valgkamp og onsker aa bli president ved neste valg - tro det den som kan, men han har faktisk en ganske stor sjanse for aa lykkes.

- Flere venner har hiv-testa seg i lopet av semesteret, ikke bare den ene som jeg skrev om - og alle testet negativt. Jippi!

- Arbeidet paa The Dream Centre har vaert krevende - emosjonelt, profesjonelt, teologisk - men ogsaa minst like givende. Ville ikke vaert foruten fotsporene hvert enkelt menneske der har etterlatt seg i sjelen min.

- Sor-Afrika er et uvanlig land med en (heldigvis) uvanlig historie, og det er utrolig spennende aa se og oppleve spenningene i et slikt kontrastfylt land. Paa samme tid industriland og utviklingsland, demokrati og apartheid (i hvert fall betydelige spor), en leder blant Afrikas land og samtidig saa bortkomment og fullt av utfordringer selv, fullt av ressurser og fullt av udekka behov, modige, tilgivende mennesker og redde, maktsyke mennesker. Forst og fremst sterke, sterke, sterke mennesker. Besteforeldre som oppdrar barnebarna. Gangstere som tar utdanning og blir sosialarbeidere. Torturerte politikere og modre som har mista sonnene sine under apartheid, som staar i bresjen for forsoning. Klar for aa lofte landet inn i framtida.
Farvel

Den siste uka har vaert en uke med avskjeder. Det begynte med aa ta farvel paa The Dream Centre som jeg allerede har skrevet om. Deretter har den ene etter den andre av venner reist, og naa reiser jeg selv og maa si hadet til de som er igjen. Heldigvis er det for det meste midlertidige avskjeder, saa det er ikke uoverkommelig trist. Tvert imot skaper vissheten om at vi skilles for en periode en intens atmosfaere som gjor alt litt ekstra vakkert. Vi sloser ikke med tida, men gjor det meste ut av hvert oyeblikk. Dypere samtaler, gladere latter, bedre mat - vi unner oss det beste og nyter alt med fulle aandedrag.

For et par kvelder siden tok jeg farvel med en venn. Det var Afrikas vakreste stjernehimmel, sirissene, gresshoppene og hva de naa heter alle de som lager nattelydene sang og spilte - en intens stemning. Saa fant vi et huskestativ (hvordan er det mulig aa finne det siste kvelden??) - og huska alt vi klarte til det kribla i magen. Fantastisk.

I kveld var det tilsvarende. Jeg tok farvel med en annen venn. Det var solnedgang. Saa vakkert at det gjorde vondt i sjelen. Vi hadde vaert sammen hele dagen. Jeg trodde jeg kjente ham, men i timenes lop ble mange nye hemmeligheter aapenbart. Det er nesten saa jeg skulle onske at vi skulle skilles oftere - for i hverdagen er vi slove og lever av rutine, men naar hvert minutt blir dyrebart, kommer krystallene fram. Sansene skjerpes, hjertet utvides - skjonnheten blir skjonnere og menneskene naermere hverandre.

Jeg gleder meg allerede til jeg kommer tilbake.

Saturday, June 10, 2006

Eksamen

I dag har jeg skrevet semesterets siste eksamen - godt aa vaere ferdig. Den gikk bra, og det gjorde den i gaar ogsaa. Kan ikke si det samme om de forrige eksamnene, men, men... Jeg regner med at jeg staar, saa da er det jo greit. Det var mitt eget, bevisste valg. Jeg var ikke saerlig forberedt og dessuten ganske ufokusert, fordi jeg har prioritert tida paa andre ting. Det er nesten to maaneder til jeg kommer tilbake hit. De fleste paa Dream Centre er neppe i live saa lenge. Det var derfor viktig for meg aa bruke tid (dvs noen dager...) paa aa ta avskjed med dem. Det var veldig koselig. Det ble mange klemmer, ingen taarer (der og da, vel og merke - jeg strigraat etterpaa...), mye latter. Har laert saa mye der - saerlig av min hjertevenninne. Hun har laert meg om verdighet. Verdighet, overskudd, viljestyrke. Hun har gitt meg gaver av fortrolighet, glede. Hun har laert meg litt om perspektiver paa livet, selv om jeg fortsatt har mye aa laere. Saa da ble tid, naerhet og tilstedevaerelse med mennesker prioritert foran strev etter hoye karakterer. Og jeg angrer ikke paa prioriteringene, selv om jeg faktisk har faatt et haap om aa se henne igjen naar jeg kommer tilbake. Hun har blitt saa mye bedre - appettitten og glimtet i oyet er tilbake. Det siste vi sa til hverandre var "Ses i august!". Saa faar vi se om vi faar rett.

Jeg reiser uansett fra Durban International Airport tirsdag morgen, for aa vende tilbake 7. august. Naa skal jeg bare feire at eksamensperioden er vel overstaatt (sannsynligvis med aa se fotball-VM paa tv) og pakke - og si hadet til noen flere.

Friday, June 09, 2006

Dyreliv

Durban er mer en asfaltjungel enn saann jungel som vi vanligvis tenker paa naar vi tenker jungel i Afrika. Det er en moderne storby full av asfalt, biler, lyskryss og soppelbotter. Mange har med forventning spurt om jeg trodde jeg kom til aa bo blant lover og elefanter - de tror at vi hvite europeere og amerikanere tror at Afrika bare bestaar av ville dyr. Men jeg har bodd utenfor Arusha i Tanzania - noen kilometer unna naermeste lyskryss og i samme omraade som beromte nasjonalparker som Serengti og Ngorongoro - og til og med der hadde jeg ingen elefanter i bakgaarden. Saa jeg hadde ingen forventninger til dyrelivet her paa campus. Men der tok jeg faktisk feil. Det er ingen lover eller bofler eller andre farlige dyr - skjont de er skumle nok. Campus kryr av apekatter! Jeg har tenkt at apekatter er ganske morsomme og sote dyr, men jeg er faktisk litt redd dem...

Ei venninne kom noksaa hysterisk til rommet mitt her om dagen. Hun og ei venninne hadde rusla fredelig paa campus - mellom kafeen og biblioteket, et omraade som er pakka med folk. Venninne hennes hadde nettopp kjopt tre bananer og gikk og spiste paa en. Plutselig var de omringa av aper, som kom naermere og naermere og ble mer og mer truende. Jentene hylte og skrek, men ingenting kunne skremme vekk apene. Til slutt var det fyr som ropte til dem: "Give them your bananas!" De kasta bananene til dem, og endelig ble apene fornoyd. De satte seg paa litt avstand, glodde overlegent paa dem, aapna bananene og gumla i vei...

En kompis paastaar at apekattene kan se om vi er gutter eller jenter, og at de bare angriper jenter. Han mente at han kunne gaa uforstyrret med en banan, mens f.eks. jeg vil bli angrepet. Jeg argumenterte at de kanskje kan lukte om folk er redde, slik som f.eks. hunder, men jeg nekta aa tro at apekattene kjonnsdiskriminerer, og at de bare angriper jenter. Vi bestemte oss for aa sjekke det ut (etter at han heroisk hadde lovt at han ville redde meg hvis jeg ble angrepet), og kjopte oss hver vaar banan. Dessverre var alle apene borte, og vi kunne ikke finne dem enda vi gikk rundt og vifta tydelig med bananene. Saa forelopig har vi ikke faatt sjekket om teorien hans stemmer. Det hadde sannsynligvis ikke hjulpet mye uansett, for jeg var redd men ikke han, saa hvis apekattene bare ville ha meg og ikke han, ville jeg paastaatt at min teori ble understotta, mens han ville paastaatt at hans teori ble understotta... Vi faar se om vi finner ei modig jente som kan vaere research-objektet vaart og prove igjen senere.


Her er en av brodrene til de bananstjelende apekattene paa campus:


Sunday, June 04, 2006

Havna

Jeg har oppdaget en perle: Havna i Durban. Tenk at jeg har vaert her saa lenge, og det er forst i dag at jeg har faaatt oynene opp for denne skatten. Jeg hadde en saa bra studiestund paa morran i dag, saa jeg unte meg en tur til The BAT Centre etterpaa. The BAT Centre er et kunstsenter som ligger paa havneomraadet, som jeg lenge har hatt lyst til aa se. Det er et utrolig stilig sted - fullt av farger og skulpturer. Her er inngangspartiet:



Og her ser dere den stilige beliggenheten paa havna, med baatene og speilbildet i vannet:

Og her er et lite utvalg kunst:


Dama paa bildet bor i townshipen Siyanda, der lokale kunstnere gir arbeid og inntekter til en gruppe kvinner som lager diverse fargerikt kurvarbeid.

Etterpaa rusla jeg langs havna og plutselig kvakk jeg til - for jeg saa en mann som gikk paa vannet! Greit nok at det er pinsehelg, men dette var vel litt mer enn jeg forventa... Det viste seg aa vaere et synsbedrag: Det var lavvann og veldig langgrunt, saa selv om han vassa hundre meter fra land, naadde vannet bare til anklene paa han.

Det var utrolig nydelig med havlukta, solskinnet, skipene. Det er noe med havneatmosfaeren som gir meg reiselyst og livsglede...


Er det ikke vakkert her?! (Dette er riktignok naermere stranda, men havna er ikke langt unna heller...)

Friday, June 02, 2006

Skolen - et verktoy for apartheid og postapartheid

Svarte skoleelever blir opplaert til at de er dummere enn hvite, og at de aldri maa innbille seg at de kan bli noe bedre. Jeg hadde eksamen i sosiologi i gaar, og ett av hovedtemaene var utdanning. Vi har hatt mange gruppediskusjoner i lopet av semesteret og jeg har laert mye om den temmelig spesielle situasjonen i Sor-Afrika. Apartheid gikk ut paa fullstendig adskilthet mellom ulike raser. Hvite var overst paa rangstigen, deretter fargede (blanding av hvit og svart), deretter indere, og nederst svarte. Bare hvite fikk oppholde seg i byene - andre grupper ble plassert i angitte omraader utenfor byene kalt townships (de svarte lengst unna) eller i saakalte homelands som er storre omraader ute paa landet. Skolesystemet ble delt opp paa tilsvarende maate. En av de viktigste oppgavene til utdanningssystemet i folge mange sosiologer, er sosialisering. Det vil si at verdier og normer blir viderefort til den unge generasjonen. Apartheidregimet trengte derfor et utdanningssystem som kunne bekrefte og viderefore underlegenheten til de svarte. I 1953 lanserte apartheidregimet "Bantu Education". Jeg har dessverre ikke sitatet ordrett tilgjengelig her naa, men Verwoerd (som er arkitekten baade bak apartheid og bantu-skolen) la paa ingen maate skjul paa hensikten bak skolesystemet, men skrev at skolen ble innfort for aa kontrollere og holde de svarte nede. Pensum skulle laere de svarte at de er dumme og at de aldri vil kunne komme seg videre.

I 1994 holdt Sor-Afrika sitt forste demokratiske valg, og utdanningssystemet var naturlig nok noe av det viktigste den forste regjeringa maatte endre. Alle skoler er i dag aapne for alle uavhengig av hudfarge, og alle skoler underviser det samme pensumet basert paa likestilling og demokrati. MEN, det er fortsatt mye av arven fra apartheid som henger igjen. Tidligere hvite skoler ligger naturlig nok i tidligere hvite omraader - dvs hoystatus-omraader med dyr utdanning (hoye skolepenger). Tidligere svarte skoler ligger selvfolgelig i tidligere svarte omraader - dvs lavstatusomraader med mye materiell fattigdom. En ny middelklasse, og til og med overklasse, av svarte flytter inn i de tidligere hvite omraadene og har raad til aa sende barna sine paa de dyre skolene. De med litt mindre penger kan avansere til indiske omraader og skoler. Men til tross for en del nyrike svarte, er det store flertallet fortsatt materielt fattige, bor i de samme township'ene og sender barna til de samme daarlige skolene. Det er mangel paa laerere, og mange av de laererne som finnes er underutdannet og umotiverte med lav lonn. Det er mangel paa boker og materiell. I det hele tatt.

Jeg har merka virkningene i klassa. Med fare for aa virke frekk: En del av studentene kan og skjonner ubegripelig lite. Noen virker rett og slett uintelligente. Men jeg fikk en forklaring paa hvorfor det var slik noksaa tidlig. Noen kunne si: "Hun er fra en rural skole", og jeg har etter hvert skjont at det innebaerer at hun kanskje aldri har lest en engelsk fagbok (eller en fagbok i det hele tatt), at hun ikke har faatt normal undervisning av en normal laerer, og at hun derfor har enorme huller i kunnskapen sin, og ikke har hatt muligheten til aa utvikle gode laeringsevner. I lopet av alle diskusjonene om utdanning i sosiologiklassa, har jeg laert enda mer. Det er uenighet om bestrebelsene fra myndighetene kan fore fram - om forskjellene i skolen og i samfunnet kan viskes ut. Noe kan de definitivt gjore. De tidligere svarte skolene er i dag fattige skoler. Okte bevilgninger til utstyr og kanskje viktigst kvalifiserte laerere vil utvilsomt utgjore en forskjell. Men tenk saa forskjellig oppfolging barn av analfabeter faar hjemme, i forhold til barn av middelklasseforeldre. Er det mulig aa ha likhet i skolen, naar forskjellene i samfunnet er saa enorme?