Jenter i krig: både offer og overgriper

Jeg har lest en artikkel om jentesoldater rundt om i verden, der bl.a. Milfrid Tonheim er intervjua om forskningsarbeid her i østlige delen av Kongo. At jenter kan være voldelige, de kan være overgripere og utføre forferdelige gjerninger mot andre - OG de kan være overlevende av forferdelige ting gjort mot dem selv. Den krever at tankestrekket utvider seg til å inneholde "både og", bort fra "enten eller" og svart-hvitt-tenking, og minner meg om mye av det jeg opplevde i Durban.

Her er et tre i Durban hvor de av og til sov - litt beskytta mot guttene på gata og litt beskytta mot politiet. Begge kategoriene var blant overgriperne deres. Men de var selv overgripere av og til også. Noen ganger overlevelsesvold: de beskytta seg selv og hverandre mot andre overgripere. Ei jente sa at hun alltid følte seg trygg når ei viss venninne var i nærheten, for da visste hun at ingen slemme gutter kunne komme og ta henne. Denne venninna var alltid rede til å slåss for henne og beskytte henne. Noen ganger vinningsvold: Voldelige ran for å skaffe seg penger til mat og dop. Det var ikke så populært å innrømme at man gjorde sånt i begynnelsen - det var guttenes jobb og det var mer populært å si at kjæresten min raner for å skaffe meg penger til mat og dop. Men så ble den ene etter den andre arrestert for voldelig ran, ja til og med fengsla i noen tilfeller, og så ble historiene litt mer utfyllende. Noen ganger andre typer vold: angrep på hverandre, angrep på gutter, sjalusidrama og for å stjele mat eller dop. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg så at blodet rant.

Hvis masteroppgaven min hadde handla om voldskulturen blant jentene ville det blitt voldsomme saker. Samtidig blir de oftest framstilt som ofre. Og de ER virkelig ofre. Nesten alle hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i nære relasjoner før de flykta hjemmefra. Absolutt alle hadde opplevd seksuell vold på gata. Av kompiser, av politimenn, av fremmede. Og fysisk vold. Men de er ikke tafatte ofre, de er ikke stakkarslige. De er tøffe på mange måter, inkludert på voldelige måter. Og de er også selv voldelige mot andre, og ofte mot dem som er svakere enn dem selv - slik de selv oftest er svakere enn de som er voldelige mot dem.

I denne gjengen på gata i Durban var det heldigvis ikke skytevåpen. Flytter man fokuset til jentesoldatene i Kongo, så inkluderer det bruk av skytevåpen. Og overgrepene blir enda grovere. (Men for den som utfører det vonde, så kan faktisk vold og drap utført med nevemakt, kniv, knust flaske e.l. være vel så ødeleggende for ens indre som det man utfører med skytevåpen. Med skytevåpen kan det være en viss avstand mellom en selv og offeret, men med knyttneve og kniv er det to kropper som er tvinna sammen i slåsskamp og vold, man kjenner smaken av dens andre svette og blod. Man ødelegger noe vesentlig i sitt indre menneske når overgrepet foregår så tett innpå en selv.)

Så er vi her i Sør-Kivu. Langt unna gata i Durban. En annerledes kontekst. En annerledes vold. Væpna grupper som herjer i skogene. Unge jenter og unge gutter rekrutteres - noen frivillig andre under tvang/bortføring. Jentene havner ofte i to kategorier. Ei jente framstilles i noen sammenhenger som ei jente som har overlevd seksuell vold i krig og får behandling som det. Akkurat samme jenter framstilles i andre sammenhenger som soldater, og får oppfølging som det (dvs demobilisering). Og begge deler er sant. Bortsett fra at begge deler er ufullstendige sannheter. Virkeligheten er mer kompleks enn "enten eller". Og de er traumatiskerte av begge deler.

Jeg har skrevet tidligere at det kan være vel så ødeleggende å selv gjøre noe forferdelig mot andre som å bli gjort noe forferdelig imot selv av andre. Det å gjøre noe fælt mot et annet menneske er veldig skadelig for den som gjør det. Traumet kan være vel så dypt og vanskelig å bli legt for. Å tilgi seg selv er vanskelig. Å bli tilgitt av andre er vanskelig.

Og det jeg ser her i østlige Sør-Kivu bekrefter nettopp det. Jeg har mange ganger blitt slått av kvinnenes ufattelige evne til glede, håp og liv etter alt de har overlevd av seksuell vold og andre overgrep og tragedier. De går på med liv og lyst for å lære seg et eller annet håndverk. De brenner for at barna deres skal få gå på skolen. De er modige og taleføre. De ler høyt, og synger enda høyere. De priser Gud, og de arbeider flittig for sitt daglige brød.

Men de jentene som har en mer komplisert historie, som har overlevd fryktelige ting som har vært gjort mot dem, men som også har vært aktiv i væpna grupper og gjort forferdelige ting mot andre - noen av dem har en atskillig lengre og tyngre vei å gå for å finne fred med seg selv og sine medmennesker, med å klare å holde fast på en jobb eller et opplæringsprogram. De minner mer om jentene på gata i Durban som satt fast i sitt selvødeleggende livsmønster. Det er ikke like mange lysglimt av håp og glede å spore i ansiktene deres. De jentene som ikke "bare" er et offer i krig men som også er overgriper ler ikke så helhjertet, de synger ikke så jublende. Skadene er vanskeligere.

Også for dem finnes det håp. Også for dem finnes det tilgivelse og fred. Om dine synder er røde som purpur skal de bli hvite som snø. Det er vanskeligere, men også for dem er det mulig å leve videre, å vise omsorg for familiemedlemmer og andre, å arbeide, å synge. Dette er en av grunnene til at det er viktig at prosjektet for mindreårige som har vært soldater, både jenter og gutter, fortsetter og videreutvikles og forbedres og når ut til disse jentene.

Ranere er "ekte mannfolk"

Noe av det "I muse on" (≈ jeg funderer på) handler om hvordan skape fred. Den løken har mange lag, men la meg begynne med småskala konkret fysisk vold.

Nesten all den volden som jeg har sett på nært hold har vært relasjonell vold. Mye har vært forankret i en oppfatning og/eller et ønske om at "den personen er min". Jeg har sett jenter slåss med hverandre fordi begge mener at en bestemt gutt "er min". Jeg har sett gutter banke jenter fordi jenta har gjort noe som motsier at hun "er min". Jeg har sett gutter angripe gutter fordi han har tatt hun som "er min".

Interessant nok tror jeg ikke at jeg har sett ei jente angripe en gutt fordi han har gjort noe som motsier at han er hennes, f.eks. kyssa ei anna jente. Når et slikt kyss har blitt oppdaga, har jeg derimot ofte sett at jenta har angrepet den andre jenta.

Det sier en hel del om kjønnsrolleoppfatninger, om synet på kvinnelighet og mannelighet, og slike oppfatninger tror jeg spiller en nøkkelrolle i fredsskaping.

Jeg har kommet på ett tilfelle der jeg så vold på nært hold som ikke var relasjonell - der utøverne og den som overlevde det ikke kjente hverandre og ikke hadde annen forbindelse enn å befinne seg på samme sted til samme tid: Jeg satt på fortauet som vanlig (dette er i Durban der jeg jobba med hjemløse ungdommer som bodde ute på gata), da tre av de eldre gutta går til angrep på en forbipasserende ung mann. De banker han med voldsom kraft (om mannen gjør motstand, og de derfor må slå han, eller ikke kan jeg ikke si med sikkerhet, men jeg tror kanskje at han gjorde motstand), tar lommebok og mobil, og stikker.

Etterpå forteller de som jeg satt sammen med at de tre gutta hadde spurt dem om de trodde det var greit at de gjorde det mens jeg så på, og et par av dem hadde stilt en slags garanti om at det kom til å være greit. Med "å være greit" viste det seg at de mente at jeg ikke kom til å gripe inn og ødelegge ranet eller angi dem til politiet etterpå (jeg visste jo ansiktene deres, navnene deres, hvor de pleide å holde til, osv).

Nå føles det rart å sitte inne i en leilighet på et annet kontinent - mett, kulturell (skal i teater i kveld), flittig språkstudent, kristelig (lest om kjærlighet og å vandre i lyset i 1. Johannesbrev i morges) - og skrive om å ikke ødelegge et ran eller ikke angi noen etter et ran. Sannheten er at tanken slo meg ikke engang. For det første ville det ha knust all tillit og gjort det umulig for meg å gjøre noe på gata etterpå, i hvert fall noe dypt, kanskje noe i det hele tatt. For det andre tror jeg ikke at det ville hjulpet. Et fengselsopphold vil ikke skape noe nytt, noe konstruktivt, noe av håp og fred i disse guttenes liv.

Men hva hjelper? Jeg innrømmer at jeg drømmer om et idyllisk sted på landet med dyrking av mat og stell av dyr. Jeg tror det er noe med nærkontakt til matproduksjon og ikke minst med omsorg mellom levende vesener som legger til rette for legedom og livsmot. Men ville det vært nok å dra disse guttene med seg til et slikt idyllisk sted? Det hjelper å komme bort fra sitt gamle miljø, fra byen, fra gata. Men de ville neppe vært fornøyde særlig lenge med å gå og gjøre "kvinnfolkarbeid" som å stelle i åkeren (i mange afrikanske samfunn er det kvinnene som er jordbrukere), eller bli reintegrert som nyttige samfunnsborgere og ha en lavt betalt jobb som lagergutt på Spar.

Denne vinningsvolden er nemlig også nært knyttet til oppfatninger om hva det vil si å være en ekte mann. Og som ranere er de ekte menn. For det første: de skaffer inntekt. Det er svært viktig i vanlige oppfatninger av mannelighet. Den lavt betalte jobben som lagergutt på Spar gir liten inntekt og er kjedelig. Noen gutter fra gata som har prøvd seg på slike jobber blir mobba: Hvor blir det av spenningen og faren i en slik jobb? Hvordan får man vist mot og styrke? Dermed er vi inne på punkt nr 2: ved å rane viser de mot og styrke i en farefull situasjon. Virkelig "ekte menn". Eller?

De overser beleilig nok at det i hvert fall ikke kreves mye mot og i grunnen ikke så mye styrke heller når man er 3 mot 1. Ikke er det særlig farlig heller. Ingen som så på kommer til å angi dem til politiet. Vi vet inderlig vel (meg selv inkludert) at hevnen kommer til å være fryktelig når de kommer ut igjen.

Om de ikke kommer til et punkt da de kjenner at det er meningsløst, det er ikke verdt det - eller, at det er verdt andres mobbing av pinglejobb fordi jeg selv kjenner at å stå for andre verdier er viktig og riktig - er all verdens velmenende tiltak til liten nytte. En egen, indre overbevisning. Ofte en åndelig oppvåkning. Som er sterk nok til å stå i vær og vind ("vær og vind" er i dette tilfellet blant annet samfunnets dominerende oppfatninger av ekte mannfolk).

Så, hvordan skape fred? Vi kan alle - og bør - legge til rette for andres fred, men til syvende og sist kan den bare springe ut fra ens eget indres ønske om et annerledes liv, en annerledes verden.

Første steg blir kanskje å finne fram til det ønsket i mitt eget indre og mitt eget liv?

Sexsalg og pepperspray

Jeg leste på BBC i morges at kvinnenettverket i regjeringspartiet ANC går inn for å avkriminalisere sexsalg i Sør-Afrika. Sør-Afrika har helt motsatt lovverk av Norge. I Norge er salg av sex ikke kriminalisert (i hvert fall ikke i juridisk forstand), men kjøp av sex er ulovlig. Med andre ord er det den som betaler som bryter loven. I Sør-Afrika er salg av sex ulovlig. Jeg vet ikke hvordan det formelt er med kjøp av sex, men i praksis virker det som om det er lov. Jeg har aldri hørt noe om rettsforfølgelse av sexkunder. Derimot har jeg hørt mye om trakassering av sexselgere.

Ei dame som selger sex i Johannesburg forteller i avisa at de er fritt vilt for politiet. For eksempel har politiet sprayet pepperspray på underlivet deres. Uansett hvor mye vold og trakassering de blir utsatt for - enten av politiet eller av kunder - kan de ikke gjøre noe. Anmelder de trakasseringen blir de bare anholdt for sexsalg, og straffet for eget lovbrudd i stedet for å få hjelp eller oppreisning for volden som er begått mot dem.

Dette stemmer veldig godt med min egen erfaring fra Durban. Mange av jentene fortalte om episoder der de ikke fikk den hjelpen de hadde rett på. Ei jente ble voldtatt med en pistol mot hodet, men hun anmeldte det ikke fordi hun hadde gitt opp politiet for lenge siden. Hennes erfaring er at politiet som regel kommer med frekke og ydmykende kommentarer, og slettes ikke hjelper. De klarer ikke å skille mellom prostitusjon (som tross alt skjer med samtykke) og voldtekt (som er tvungen, uten samtykke). Blant guttene på gata fantes det en holdning om at "en hore fortjener å bli voldtatt", og den holdningen fantes også i mange andre lag, inkludert i hjelpesystemet og politiet.

Jentene har blitt sprayet i ansiktet med pepperspray, sparket og fått skjellsord ropt over seg - av politiet i Durban.

I barnevernsloven i Sør-Afrika er det spesifisert at det er illegalt å ha sex med en mindreårig mot en gjenytelse (enten i form av penger eller annet), selv om den mindreårige gir sitt samtykke. Med andre ord er det ulovlig å kjøpe sex av mindreårige. Loven spesifiserer også at en slik mindreårig er et barn med krav på beskyttelse og hjelp. Alle jentene jeg kjenner er mindreårige og selger sex, eller har vært mindreårige og solgt sex. Ingen av jentene jeg kjenner har opplevd å få beskyttelse eller hjelp, eller at en sexkunde har blitt arrestert eller straffeforfulgt på noe vis. Alle jentene har opplevd trakassering av politiet.

Er det ikke utrolig? Ifølge lovverket skulle de opplevd beskyttelse. Istedet har alle opplevd trakassering. Kvinnenettverket i regjeringspartiet er inne på noe når de sier at "prostituterte er også kvinner, og trenger beskyttelse" og at "pengene vi bruker på å trakassere og kriminalisere dem kan i stedet bli brukt på trening og re-orientering av dem". Ja, det er ganske utrolig å tenke på alle pengene som brukes i politiet på å trakassere unge jenter som selger sex fordi de ikke klarer å finne en bedre måte å overleve på.

Å skape flere (lovlige) jobber og å bedre tilgangen til utdanning er to underliggende behov som må på agendaen - også pengemessig.

Oppdatering

Nå er faren til lille Frihet begravet.

Og de to guttene som var arrestert har vært i retten igjen og fått et par måneders fengselsstraff. De kunne vært sluppet fri, men måtte da ha en bekreftet adresse. Han ene dro hjem med forsvarsadvokaten, men familien nektet å skrive under på at han bodde der. Dermed sa dommeren at han ikke kunne slippes fri så han ble idømt fengsel. Han andre dro ikke engang til familien og prøvde.

Litt ille at hjemløshet (mangel på bekreftet adresse) er grunnen til fengselsstraff.

Mer enn "litt" vondt at tanta ikke ville skrive under på papirene som ville gjort at han ble sluppet fri...

Blodig alvor

På fredag for snart en uke siden ble faren til lille Frihet knivstukket og drept. Noen av dere har hørt om lille Frihet; her er et bilde av han og meg noen timer etter at han ble født for å friske opp minnet:

Lille Frihet lever heldigvis trygt og godt hos en annen familie, men det er leit å se hvordan det går med de opprinnelige foreldrene hans. Jeg har ikke hatt kontakt med mora på noen måneder, og fant henne ikke da jeg var i Durban nå i vår. Etter knivstikkingen nå for en uke siden ble jeg kontaktet av andre fra gata som prøvde å få tak i henne for å fortelle hva som hadde skjedd, men ingen klarer å oppspore henne. Det er vel større sannsynlighet for at hun også er død enn for at hun lever, men hun er sterk som edderkoppspinn (som visstnok er noe av det sterkeste og seigeste som fins på jorden) så man vet aldri.

Samme dag, på fredag for snart en uke siden, ble jeg også oppringt av to desperate gutter som var blitt arrestert. De satt i ventearresten over helga, og ble brakt fram for domstolen på mandag, og sendt i varetekt i det ordentlige fengselet i en uke. Saken deres kommer opp nå på mandag igjen. De bar seg og var redde. Fengselet er et frykta sted, med - om mulig - enda mer vold enn på gata. Jeg er neimen ikke sikker på hvor det er mest vold, men de var i hvert fall redde. Den ene har nok mer status i gjeng-hierarkiet enn den andre, og han fikk ringe ett ring og legge på til meg, som jeg så og ringte opp igjen til. (Det er egentlig ikke lov med mobiltelefoner i fengselet, men gjengene regjererer i stor grad utenfor det formelle lovsystemet og har tilgang på mobiltelefoner i mange av cellene.)

Frykten deres var ikke ubegrunna, for det tok ikke mange timene før en av dem (han med minst gjeng-status) ble knivstukket og sendt til sykestua. Han er fortsatt ikke tilbake fra sykestua, og kameraten hans er bekymra.

Å gjøre godt. På lang sikt.

Jeg er medforfatter av et bokkapittel om maktendring og deltakende metoder, der vi reflekterer rundt egne erfaringer fra gata i Durban, og jeg har derfor nylig sett tilbake og lest refleksjoner jeg skrev da vi begynte. Det er hard lesing.

Jeg blogga om noe av det rundt den tida da vi starta opp (og om tanker og inntrykk fra arbeidet vi besøkte i India for å lære og få inspirasjon til hva vi kunne gjøre i Durban), f.eks. Verdighet - kan kjøpes, ikke mottas? og Langsiktige virkninger - nedbryting eller bygging av identitet? 

Da vi begynte arbeidet på gata hadde vi et brennende ønske om å gjøre godt - også på lang sikt. Om å bygge verdighet. Om å myndiggjøre og endre maktforholdene slik at barn og ungdommer som levde på gata i Durban utøvde mer makt i sine egne liv. Jeg for min del drømte om å se gata snudd på hodet - hjemløse barn og ungdommer som transformerte egne liv, slutt på politivold, slutt på fordommer og nedverdigende behandling fra folk flest. Jeg drømte om barn og ungdommer tilbake i skoler, med vellykka grønnssaksbod eller annen småbusiness, nybygde hus, gjenforente familier. Og - og dette er vesentlig - jeg drømte om å se på at alt dette skjedde. Om å være til stede, være en tilrettelegger, være en støtte - men i stor grad være en som så på at gatebarna og -ungdommene gjorde prosessene. Jeg drømte om å se en undertrykt gruppe i samfunnet - en av de mest undertrykte og marginaliserte - tilegne seg en tydelig og sterk stemme, tilegne seg sterke og kraftige bein. Jeg drømte om at Durban, og gjerne hele det sør-afrikanske samfunnet, skulle høre stemmene deres, og at de ville reise seg mot urettferdigheten de levde under.

Det er med svært blanda følelser at jeg ser tilbake på den tida og på oppstartsprosessen. Det gjør litt godt. Det er spennende og jeg blir fortsatt revet med. Men det gjør mest vondt. Delvis fordi ting overhodet ikke gikk slik jeg drømte. Litt skuffelse. Litt sorg. Mange knuste drømmer. Delvis fordi jeg må stille meg selv ubehagelige spørsmål - om langsiktige virkninger, om verdighet, om hvilke holdninger jeg nå har. Jeg møter meg selv i døra. En ung glødende idealist møter en noe resignert kyniker... Heldigvis er idealisten veldig sterk, og lar seg ikke knekke. Kanskje kan denne prosessen - der jeg blir tvunget til å huske hva jeg tenkte og brant for da - være med å oppildne gløden som fortsatt ligger et sted og ulmer? Minne meg selv om langsiktige virkninger. Om verdighet. Målet er fortsatt å gjøre godt. Også på lang sikt.

Lille Lykkelig

Bare noen dager før jeg dro fra Durban ble dette lille nøstet født:

Hun heter Lykkelig - og det håper jeg hun blir...

Jeg hviska inn i øret hennes at hun må gå på skolen og gjøre lekser og ikke rømme slik som foreldrene...

Bursdagsfeiring :-)

Jeg har hatt en skikkelig ryddedag, og kommet nesten helt nederst i innboksen etter Durban-oppholdet, helt nederst i bunken med post, og, vel, et stykke ned i rotehaugen av alt mulig rart som må ryddes i. Blant alt som er ryddet og ordnet opp i fant jeg ledningen som overfører bilder fra kameraet. Så endelig får jeg vist hvor fantastisk deilig vær- og føreforhold det var på bursdagen min :-)

Bursdagsgaven til meg selv var en glad badeshorts, og dagen ble feiret i Det indiske hav. Ganske friskt de første minuttene, så jeg brukte litt tid på å komme meg lenger ut enn til anklene... og det ble litt hyling... men det var kjempeherlig og kjempegøy!

Havet bruste og stod i som bare det, og det er som den beste terapi å kjenne bølgene skylle over seg.

Etterpå var det på med tørre klær, og varmen på aircondition-anlegget på full styrke, og så spiste vi bursdagskake.

Hurra for et nytt år! Hurra for livet!

Familien - når det virkelig gjelder

Tida flyr, og mye skjer. Litt for mye til at jeg rakk å blogge noen dager, og nå har jeg brukt noen dager til å lande i gamlelandet. Den siste helga i Durban var superhektisk, og mandagen gikk det meste av tida med til å sitte veldig spent i rettssalen. Heldigvis ble utfallet gledelig - gutten ble løslatt og alle sakene hans henlagt. Han gikk ut med et lettet sinn - klar til å begynne på nytt med blanke ark. Det første han sa var at han ville besøke mammaen sin.

Jenta som ville gjøre opp med søstra si gikk det ikke fullt så bra med. Kontakten med søstra ble riktignok tatt opp igjen, men det er mye skuffelse og mange svik i bildet, så de trenger litt tid før tilliten er gjenoppretta. Det er ikke lett å være familien til ei som er rusavhengig. Det innebærer mange brutte løfter og slokna håp. Og det er vanskelig å bestemme seg for å gi jenta nok en sjanse - å tore å håpe enda en gang.

Enten man stirrer døden i hvitøyet og dermed kjenner på hva og hvem som virkelig betyr noe her i livet - slik jenta gjør - eller man har unnsluppet en stor fare og derfor plutselig får klarsyn og erkjenner hvem og hva som betyr noe her i livet - slik gutten gjorde da han ble løslatt - så er svaret på hva og hvem som betyr mest det samme: familien. Gutten ville besøke mammaen sin. Jenta lengter etter søstra si. Dette er ungdommer som på grunn av forskjellige problemer fant det beste å flytte hjemmefra og leve som hjemløse. De sover ute på fortauet ved et lyskryss. Det er ikke små eller enkle problemer som ligger bak. Delvis svært alvorlige. Delvis så alvorlige at det er vanskelig å skjønne at de lengter hjem. Men tilhørigheten, identiteten, kjernen av hvem man er når det røyner - den drar i retning familien allikevel. 

Godjente

Jeg fant ei av godjentene mine - hun tigga i et trafikkkryss (fra biler som stopper på rødt lys). Mye trist har skjedd i livet hennes siden sist jeg var her. Faren til ungen hennes døde i fengsel. Selv har hun også blitt arrestert, og i fengselet oppdaga hun at hun har tuberkulose. Hun vet allerede at hun har AIDS. Hun går delvis på medisiner, men ikke nøye nok, og uansett så spiser hun ikke bra/nok, hun bruker forskjellige rusmidler, og lever i det hele tatt ikke saerlig bra. Hun gråt når hun fortalte alt sammen.Nå spurte hun meg om hjelp til å kontakte søstra si og gjøre opp med henne. I morgen skal vi prøve. Håper det går bra.

Arrestert

En av mine aller beste godgutter ble arrestert i ettermiddag. Jeg ble ikke så bekymra for det var bare for en liten ting, men nå viser det seg at han har andre saker liggende og vente på seg, og derfor får han ikke slippe ut av varetekt, men må sove i arresten over helga. Hvis han er uheldig kan han få en ganske stor dom, for han har muligens en betinga dom allerede som dermed kan slå inn og bli til fengselsstraff.

Lille Godt liv lever fortsatt!

Jeg har ikke fått bildene fra bursdagsfeiringa ennå, så la meg i stedet fortelle om en fantastisk opplevelse jeg hadde på lørdag.

Husker dere lille Godt liv? Mammaen hennes er ei av jentene på gata som jeg har jobba mest med. Mens hun ennå var gravid flytta hun hjem til bestemora, og det gikk veldig bra med henne. Babyen ble født inn i et godt hjem, i stedet for på gata. Det var en ubeskrivelig opplevelse å dra hjem på besøk til dem etter fødselen - hjemme i et hus med en familie. Helt fantastisk.

Bestemora bad meg gi den nyfødte navn (ja, dette er babyen jeg fortalte om i intervjuet med universitetsavisa i forbindelse med uteksamineringen min nå i vår). I zulu-kulturen har navn betydning - ikke slik som på norsk hvor man kan finne betydningen av et navn hvis man slår opp i ei bok, men man bruker vanlige ord, f.eks. Fred, Takk, e.l. - og man gir ofte et navn som betyr noe bra, noe man ønsker for barnet eller familien. Jeg visste umiddelbart hvilket navn jeg ville gi denne babyen: Godt liv.


Paa lørdag dro jeg på besøk til dem. Jeg hadde ikke lenger noe telefonnummer, men jeg husker godt veien, så jeg kjørte så langt jeg kunne, parkerte og gikk nedover en sti. Jeg var veldig spent - kan jeg finne alle i live?? Da jeg naerma meg huset, så jeg bestemora ute på gårdsplassen - og jeg begynte å grine, jeg var så letta for å se henne i live. Jeg ropte ned til henne og hun fikk se meg - og hylte av glede! Hun hoppa og dansa og ropte og priste Gud. Og hun ropte på jenta - så da visste jeg at hun også fortsatt var i live, og jeg begynte å grine igjen (også litt fordi jeg ble rørt over velkomsten fra bestemora). Jenta kom ut og løp og kasta seg rundt halsen på meg og vi lo og gråt om hverandre. Så sa de: "vi maa hente Godt liv" - endelig! for da skjønte jeg hun også fortsatt lever - alle er fortsatt i live! 

Godt liv har vokst og blitt stor! Hun står og går og løper! Og skjønner alt du sier til henne (på zulu vel og merke, ikke engelsk - ennå). Ei skikkelig tjukkebollefeita!

Happy birthday to me!

Ja jeg har bursdag i dag! Har feira med aa bade i havet! Herlig!

Blant raatne epler

Mange planer om alt jeg skulle rekke i dag (deriblant blogge om noe fantastisk som skjedde i helga), men planene maatte legges paa is. Da jeg kom til byen moette jeg noen gutter som var helt i harnisk, og de fortalte hvorfor. Han ene har en baby, og han fant kjaeresten uten babyen i gaar. Hun forklarte at ei venninne passa paa ham, men kunne ikke redegjoere for hvem. Etter noen harde knyttneveslag innroemmet hun hvor hun hadde lagt fra seg babyen - paa en soeppelfylling midt i byen. De gikk dit og fant ham - liggende blant raatne epler. Men han levde i hvert fall.

Han gurglet lykkelig da jeg saa ham. Det er utrolig hvordan en liten baby bare er til, lever i nuet 100%, og aner fred og ingen fare...

Etter masse strev fra kontor til kontor uten aa finne noen som var villig til aa hjelpe ser det heldigvis bra ut naa. Babyen kommer til aa komme til et barnehjem - kanskje faar han adoptivforeldre. Maa det gaa ham vel!

Fantastisk dag paa skolen!

I dag har jeg hatt en fantastisk bra dag på skolen! Endelig kom vi oss "ut på veien" (dårlig oversettelse av "on the road") med filmen - og det ble en suksess!

Som jeg har skrevet tidligere her på bloggen, lagde vi en film høsten 2010 som heter Street Life. Filmen ble laget av 5 ungdommer fra gata og bygger på deres livshistorier. Vi følger en gutt som opplever at mammaen dør og så drar han til byen. Han håper å finne en jobb, men blir i stedet fanget opp av en gjeng som bor på gata. De tvinger ham til å stjele og han blir etter hvert med i gjengen. Vi ser hvordan han begynner med narkotika, stjeler, osv. Første dagen på gata, når han blir fanget opp av gjengen og de viser ham en kniv, skvetter han og blir redd. Filmen ender med at han blir nettopp knivstukket - og dør.

Det var en av guttene på gata som tok initiativet til filmen. Han sa at "det er kanskje for sent for oss" - han innså at det er vanskelig å komme ut av gatelivet og gjengmiljøet etter å ha levd på gata i mange år - men han ønsket å gjøre noe for å hjelpe unger som har problemer hjemme for å overbevise dem om å ikke dra hjemmefra og komme til gata, men heller prøve å finne hjelp i lokalmiljøet sitt. All volden, og spesielt all den seksuelle volden som både gutter og jenter opplever på gata, gjør at det ikke er verdt aa komme til gata.

Det var budskapet til denne gutten, og ut fra det lagde vi denne filmen.

I dag var vi på en ungdomskole og viste filmen for til sammen fem 8.klasser. To gutter fra gata var med, og både filmen og samtalene med disse guttene gjorde sterkt inntrykk på elevene. Vi hadde en bolk med idemyldring der elevene kom med forslag til hvordan man kan få hjelp i stedet for å dra til gata. Det var fantastisk å se hvor engasjerte de var.

Neste uke skal vi til flere skoler og flere klasser. Håper det fortsetter like bra!

Frihetsdagen

I går, 27. april, feiret Sør-Afrika Frihetsdagen. 27. april 1994 var nemlig dagen da landet holdt sitt første demokratiske valg! Fantastisk aa sitte paa stranda og se paa alle menneskene som rusler rundt, koser seg, svømmer, leker i sanda, osv - mennesker i alle farger og fasonger! For noen år siden var det kun hvite som hadde adgang. Men nå feires Frihetsdagen! Hurra, hurra!

Paa leting i fengselet

Da jeg kom fikk jeg høre at en av guttene fra filmen (filmen vi lagde om gatelivet siste halvdel av 2010) er i fengsel. Jeg og en til dro for å prøve å besøke ham. Når jeg skriver "prøve" så er det fordi det er ikke bare bare å få til. Vi visste ikke hvilken celle han sitter på, og da er det ganske vanskelig å finne ham.

Jeg har aldri vaert i et fengsel i Norge, så jeg vet ikke hvordan ting fungerer der, men her er det forholdsvis kaotisk. Fengselet er delt inn i forskjellige avdelinger for kvinner, menn og ungdommer, og disse igjen er delt inn i forskjellige seksjoner. Problemet er bare at det finnes ikke noe sentralisert system som har oversikt over alt - i hvert fall tilsynelatende.

Besøkende kommer og "registerer" seg - dvs man skriver paa en lapp: fornavn og etternavn på personen man vil besøke, sitt eget personnummer, og cellenummeret/seksjonen til den man vil besøke (hvis man vet hvor han eller hun sitter). Vi visste både fornavn og etternavn (ingen selvfølge på gata - hvor mange bare er kjent med kallenavnet sitt), men ikke cellenummer. Alderen er ikke så lett å slå fast med sikkerhet, for de oppgir ofte forskjellig alder ut fra hva som er hensiktsmessig (som oftest betyr det at de oppgir så ung alder som mulig), men han jeg dro sammen med var helt sikker på at han satt på voksenavdelingen, så vi dro dit. Det er en buss som kjører besøkende rundt fra inngangssenteret og til de forskjellige avdelingene. Vi leverte lappen vår, og satte oss til å vente.

Og vente.

Og vente.

Det som skjer når vi ikke vet cellenummeret er at de drar fra seksjon til seksjon og roper opp navnet - så må vedkommede gi lyd fra seg og si at "det er meg", og så kommer han til besøksområdet.

Etter en lang stund med venting fikk vi beskjed om at de ikke kunne finne ham. Vi fikk også beskjed om noe mer. To seksjoner var stengt av og fikk ikke lov til å motta besøk. Hvorfor? Noen var blitt drept der, og ingen visste hvem som hadde gjort det, så de fikk besøksforbud og bevegelsesforbud (dvs de får ikke ut av cella for lufting eller for å utføre vaskeplikter o.l.) som kollektiv straff.

Jeg tror fengselsmyndighetene vet hvem som ble drept, så hvis det var gutten vaar tror jeg vi ville fått beskjed om det. Jeg tror derfor at han fortsatt lever. Jeg håper det! Men det er uansett ikke saerlig hyggelig.

Og pga kaoset så kunne de ikke si med sikkerhet at han faktisk bor i den seksjonen - de bare antok at siden vi ikke fant han, kan det hende at han bor der og derfor ikke kunne komme.

Graduation-artikkel

Sjekk ut denne: http://www.ukzn.ac.za/news.aspx?id=499 om meg

og denne: http://enewsletter.ukzn.ac.za/Story.aspx?id=1035 om Sør-Sudans landbruksminister som ogsaa mottok en mastergrad fra UKZN naa.

Graduation ceremony

En av grunnene til at jeg er i Durban nå er at uteksamineringsseremonien var forrige uke. Det er en skikkelig høytidelig seremoni, der vi går opp - iført kapper i ekte harry potter-stil - på en scene og kneler foran Chancellor (aner ikke hva det tilsvarer på norsk, men han er også Premier (minister) for provinsen) som sitter på en slags trone og utroper den enkelte til hennes/hans grad. Deretter går vi til den andre sida av scena og stiller oss foran en annen høytstående mann som ikler oss et bånd som viser fakultet og grad. Når vi kommer ned igjen kan vi ta på oss hatten.

Siden ingen fra Norge hadde mulighet til å vaere med, var min sør-afrikanske familie med. Når jeg er her i Sør-Afrika bor jeg hos min venninne Thola, så hun, mammaen, onkelen og broren var mine gjester -  i tillegg til min norsk-durbanske venninne og søster Monika.

Her er jeg og uMa utenfor huset deres før vi dro til seremonien:

Og her er uMa, jeg og Thola etter seremonien - veldig lattermilde og glade:

Her er jeg med professor Vishanthie Sewpaul, min veileder:

Dette bildet er tatt med mobilkamera og det hadde blitt mørkt allerede så kvaliteten er dårlig, men jeg må ha med et bilde av meg og Monika også!

Her er jeg før seremonien, etter å ha henta kortet mitt. Jeg vet det ikke er kulturelt akseptabelt aa skryte så faelt på norsk, men jeg gjør det allikevel. Dere vet hva laud er, det som gis ved norske universiteter? Her kalles det Cum Laude. Paa mitt kort står det Summa Cum Laude, og det er enda høyere enn laud!! Juhuu!

Tilbake i Durban

Heisann! Dette er bare en kjapp post for aa si at jeg er i Durban igjen en snartur (har allerede vaert her halvannen uke.... men det er saa travelt og saa mye som skjer saa jeg har ikke faatt satt meg ned og skrevet noe paa bloggen). KJEMPEFINT aa vaere her igjen - mange gledelige gjensyn! Jeg haaper aa faa til aa skrive og fortelle litt mer etterhvert.