Å gjøre godt. På lang sikt.

Jeg er medforfatter av et bokkapittel om maktendring og deltakende metoder, der vi reflekterer rundt egne erfaringer fra gata i Durban, og jeg har derfor nylig sett tilbake og lest refleksjoner jeg skrev da vi begynte. Det er hard lesing.

Jeg blogga om noe av det rundt den tida da vi starta opp (og om tanker og inntrykk fra arbeidet vi besøkte i India for å lære og få inspirasjon til hva vi kunne gjøre i Durban), f.eks. Verdighet - kan kjøpes, ikke mottas? og Langsiktige virkninger - nedbryting eller bygging av identitet? 

Da vi begynte arbeidet på gata hadde vi et brennende ønske om å gjøre godt - også på lang sikt. Om å bygge verdighet. Om å myndiggjøre og endre maktforholdene slik at barn og ungdommer som levde på gata i Durban utøvde mer makt i sine egne liv. Jeg for min del drømte om å se gata snudd på hodet - hjemløse barn og ungdommer som transformerte egne liv, slutt på politivold, slutt på fordommer og nedverdigende behandling fra folk flest. Jeg drømte om barn og ungdommer tilbake i skoler, med vellykka grønnssaksbod eller annen småbusiness, nybygde hus, gjenforente familier. Og - og dette er vesentlig - jeg drømte om å se på at alt dette skjedde. Om å være til stede, være en tilrettelegger, være en støtte - men i stor grad være en som så på at gatebarna og -ungdommene gjorde prosessene. Jeg drømte om å se en undertrykt gruppe i samfunnet - en av de mest undertrykte og marginaliserte - tilegne seg en tydelig og sterk stemme, tilegne seg sterke og kraftige bein. Jeg drømte om at Durban, og gjerne hele det sør-afrikanske samfunnet, skulle høre stemmene deres, og at de ville reise seg mot urettferdigheten de levde under.

Det er med svært blanda følelser at jeg ser tilbake på den tida og på oppstartsprosessen. Det gjør litt godt. Det er spennende og jeg blir fortsatt revet med. Men det gjør mest vondt. Delvis fordi ting overhodet ikke gikk slik jeg drømte. Litt skuffelse. Litt sorg. Mange knuste drømmer. Delvis fordi jeg må stille meg selv ubehagelige spørsmål - om langsiktige virkninger, om verdighet, om hvilke holdninger jeg nå har. Jeg møter meg selv i døra. En ung glødende idealist møter en noe resignert kyniker... Heldigvis er idealisten veldig sterk, og lar seg ikke knekke. Kanskje kan denne prosessen - der jeg blir tvunget til å huske hva jeg tenkte og brant for da - være med å oppildne gløden som fortsatt ligger et sted og ulmer? Minne meg selv om langsiktige virkninger. Om verdighet. Målet er fortsatt å gjøre godt. Også på lang sikt.