Fra jul til flytting II

Ja, romjula var ikke fylt med pepperkakespising, familieselskap eller julebukk, men pakking, andre flytte-aktiviteter og svømming (som en slags trøstepremie for de andre triste gjøremålene).

Jeg trengte hjelp til å bære de knalltunge koffertene:

En dukkert i belønning:

Storrengjøringa gikk overraskende bra, med tanke på hvor udreven og hvor dårlig husmoremne jeg er. Men jeg fikk mye positiv tilbakemelding, deriblant beskjed fra en nesten måpende venninne om at jeg kan frigis fra Durban fordi jeg har fullført og bestått "magoti"-testen. Magoti betyr brud, så det vil på godt norsk si at jeg er klar til å bli kone. Nå ja, jeg er ikke så sikker på det, men det er jo kjekt å ha bestått testen.

Mer svømming som belønning:

Big boy svikta meg på slutten. Min Nissan Sentra har vært den mest trofaste og behjelpelige mannen i mitt liv her i Durban, men da han hørte nyss om at jeg skulle dra, ble han noget vanskelig og utagerende. Jeg trodde først at jeg kunne godsnakke ham ut av det, og prøvde meg på en hvit løgn om at jeg slett ikke skulle dra, men det funka ikke og til slutt måtte jeg la ham stå parkert og skaffe meg leiebil istedet. Den var jo flott, og en drøm å kjøre! Så en avslutningsuke med Fancy boy var slett ikke å forakte. (Det aller beste var at han hadde aircon - den eneste tilkortkommenheten til Big boy.)

For jeg trengte et fremkomstmiddel. Ikke bare var det mange tunge lass å kjøre (etter fem år i Durban hadde jeg alt for mye stæsj til å få alt med meg til Norge - mye ble gitt bort og mye ble hivd på søppelfyllinga), men det var også mange tunge avskjeder som måtte tas.

De var stort sett for tåre- og snørrfylte til at de egner seg på bloggen - verken i ord- og bildeform. Men her fant jeg et bilde der jeg smiler:

Akkurat avskjedene er fortsatt for triste til at jeg orker å blogge om dem. Det holder å si at jeg gråt som en stukken gris - og at jeg ikke var alene om å gjøre det. Det gjør inntrykk når han tøffe gutten som har beskytta og hjelpa meg de siste månedene hulkegråter når han sier hadet til meg, og hver gang jeg tenkte på det i flyene og togene på veien fra Durban til Tynset, begynte jeg også å hulkegråte (dvs sånn ca 100 ganger).

Så nå gleder jeg meg til å dra ned igjen på besøk...