Det er mye fokus på Sudan, og særlig Sør-Sudan, nå i forkant av søndagen, da Sør-Sudan skal stemme over uavhengighet. Det er ikke så mye spenning knyttet til selve resultatet - vi kan være sikre på at folket vil stemme for uavhengighet.
Men det er noe spenning knyttet til hva som skjer videre og reaksjonen til de sentrale myndighetene i Sudan. Heldigvis har Sudans president Bashir nylig uttalt seg svært positivt om dialog og samarbeid for å sette uavhengigheten ut i praksis på en fredelig måte. Det lover godt.
For de nye myndighetene vil trenge arbeidsro og gode relasjoner til naboer og rike venner i nord skal de ha sjangs til å gjøre noe med de mange sosiale utfordringene de står ovenfor. Sør-Sudan vil ikke bare bli verdens nyeste nasjon, men også en av de aller fattigste. Forhåpentligvis vil stemmegivningen på søndag markere slutten på tiår med konflikt. Fredlige forhold vil kunne muliggjøre fattigdomsbekjemping og betydelig forbedring av levekårene til den jevne sør-sudaneser.
Oxfam skriver at det dør flere mødre under fødsel her enn i noe annet land, med unntak av Sierra Leone, og at Sør-Sudan er blant de ti landene i verden med høyeste spebarnsdødelighet - 1 av 10 babyer dør før de fyller 1 år. Ikke så rart at mødre- og spebarnshelsa er dårlig, for det finnes bare 100 godkjente jordmødre i hele området med en befolkning på 8.2 millioner!
Det står ikke noe særlig bedre til på utdanningsområdet. Sjokkerende 80% av den voksne befolkningen antas å ikke kunne å skrive og lese, og under 2% av barna fullfører grunnskolen.
Krig og konflikt har vanvittig alvorlige, ødeleggende og langtrekkende konsekvenser for generell utvikling og velferd av en befolkning og et land. Det går langt utover de som dør direkte i kamphandlinger. Jeg så noe av det i Kongo, og jeg ser det i det jeg leser fra Sudan nå også. Det har selvfølgelig store konsekvenser for helse og utdanning. Alt faller sammen, og i Sør-Sudan har altså hele generasjoner gått glipp av skolegang. Man mangler stabiliteten som skal til for at vaksinasjonsprogrammer og andre forebyggende helsetiltak skal fungere, og resultatet er bl.a. at Sør-Sudan har blant verdens dårligste vaksinasjonsdekning og at 90% av barna ikke er tilstrekkelig vaksinert. Det antas at så mye som 75% av befolkninga ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester - og det 5 år etter at fredsavtalen ble undertegna og bombene slutta å falle. Forresten så er "fred" et svevende begrep, og over 200.000 ble "displaced" (altså at de flyktet) på grunn av angrep av rebeller både i 2009 og 2010 - henholdsvis 4 og 5 år etter undertegnelsen av fredsavtalen.
Nettopp fortsettelsen av vold og krigshandlinger er et kjerneproblem i et annet eksempel på fatale resultater av krig og konflikt: konsekvensene for mattilgang. Et veldig fruktbart område i Sør-Sudan som kunne fungert som brødkurv for hele regionen, for eksempel, blir nesten ikke dyrket fordi brutale angrep fra LRA-rebellene har gjort bøndene for redde til å dyrke jorda og gjort handelsrutene for farlige til å ferdes og frakte matvarer på.
Jeg hørte akkurat samme historier fra kvinner og menn jeg snakka med i flyktningeleirene i Goma i Kongo.
Men det som gjør meg håpefull i Sør-Sudans tilfelle er alle rapportene om optimisme blant befolkningen. Avisene skriver om høye forventninger til framtiden hos folk. Det gir meg også forventninger om en bedre framtid. Med håp, optimisme og pågangsmot er ingen ting for vanskelig. Hvis folk og myndigheter drar sammen i samme retning - og får god, konstruktiv hjelp fra venner fjernt og nært - da kan mye oppnås.
Kanskje vil den 15-årige jenta i Sør-Sudan snart kunne fullføre grunnskolen?
(Se f.eks. Oxfam, Mail & Guardian, BBC og allAfrica for mer.)
No comments:
Post a Comment