Bukavu, Republique Democratique du Congo

Wow, nå er jeg faktisk i Kongo, i Bukavu. Dette har vært en drøm lenge... Litt uvirkelig å faktisk være her.

Jeg skal fortelle mer fra Burundi etter hvert, jeg har blant annet bilder derfra som jeg skal legge ut, men kanskje ikke før etter at jeg har kommet til Durban igjen.

Vet ikke riktig hvor jeg skal begynne når jeg skal fortelle fra Bukavu. Kan kanskje begynne med det praktiske. Jeg kom på onsdag med buss fra Burundi. Den var forsinka som vanlig og jeg fikk litt trøbbel på grensa - med å komme meg ut av Burundi faktisk. Inn i Kongo var ikke noe problem. Så noen timer senere enn avtalt ankom jeg Bukavu, og der stod Ingeborg Eikeland og venta på meg. Hun har vært misjonær her siden 1956 hvis jeg ikke husker feil (jeg går litt surr i alle årstallene). Verdens vakreste menneske.

Jeg bor hos henne og vi spiser sammen og har det veldig hyggelig.

Den første kvelden da jeg kom, spiste jeg sammen med en hel gjeng av misjonssøstre - Kate Andersen, Bjørg Dalene, Marie Onsrud og altså Ingeborg. De har vært her i mange tiår hver og har en uuttømmelig reservoar av røverhistorier å fortelle. Det har vært kriger og uro mer eller mindre siden uavhengigheten på 60-tallet, og de har flyktet flere ganger. De har opplevd røvere, soldater, fly så fulle at de har ligget flate for å få plass inni - - - Vel, jeg skal ikke forsøke på å gjenfortelle for mye. La meg bare si at jeg hadde en fryktelig spennende og morsom kveld, og om noen har et litt strengt bilde av misjonærer så burde dere vært med og sett og hørt :)

Dagen etter, dvs på torsdag, ble jeg med Marie til Bwindi som er et skolesenter. Hun underviste på bibelskolen der, mens jeg besøkte rektoren for den videregående skolen og fikk omvisning der. Først var det morgenbønn sammen med bibelskolen, og de sang flerstemt og så inderlig at jeg måtte skikkelig konse for ikke å begynne å gråte. Jeg skulle presentere meg selv siden jeg snakker litt swahili, og det var ikke måte på varm velkomst jeg fikk da.

Det som først og fremst har "dratt" meg i hjertet og gjort at dette har vært et drømmereisemål, er arbeidet som gjøres blant voldtatte kvinner. Det er for tiden fire militærgrupper som herjer i skogene og som blant annet voldtar kvinner og jenter og menn. Omfanget har minket etter hvert som freden står sterkere og sterkere i området - heldigvis. Jeg har møtt en mann som jeg kaller Babo (det egentlige navnet hans er litt for langt og vanskelig til at jeg har fått det med meg - ennå, men jeg skal få han til å skrive det ned for meg), og som drar ut i skogene for å hente jenter og kvinner som er blitt bortført og holdes som sexslaver av de ulike militsene. Det er et livsfarlig arbeid, og han har vært i livsfare mange ganger. Det var fryktelig gripende - Kate fortalte meg om en dag da han og familien hans hadde vært samlet hos henne og spist, og Babo hadde takket barna sine for at han får lov til å fortsette med arbeidet for de voldtatte, og takket kona si. Det er langt fra noen selvfølge at han kommer hjem igjen etter hver tur.

Mange er traumatisert når de kommer - forståelig nok. Noen har vært voldtatt på det groveste - av mange, med stokker eller geværer, osv. Flere har først sett at mannen har blitt drept - strupen skåret over. Noen er bare jenter. Babo viste meg bilde av ei jente på 11 år som han hadde hentet i november, tror jeg det var, det var i hvert fall ikke så lenge siden. Han tar bilde av alle og skriver ned historiene deres som dokumentasjon.

Når jeg skriver at han henter dem, så er det at han bringer dem hit til Bukavu - for beskyttelse og pleie. Det er et sykehus her hvor de kan foreta kirugiske inngrep. Flere har blitt voldtatt så grovt at de har fistler (dvs hull/åpninger mellom de forskjellige åpningene i underlivet, for eksempel mellom urinrøret og skjeden. Det gjør at urin lekker konstant, de stinker og blir utstøtt), hos andre har livmora falt ned (jeg husker ikke hva det heter på medisinsk). I alle fall kan de bli operert her i Bukavu, på et sykehus som drives av den svenske pinsemisjonen. Kirurgen heter Mukwege og er broren til Fiffi i Trondheim, for de av dere som kjenner henne (Ingunn, i hvert fall). Jeg møtte forresten foreldrene hennes i kirka i går, og skal hilse så masse, så det kan du jo overbringe, Ingunn (Afrika-Ingunn, ikke Toppen-Ingunn). Men det var en avstikker, tilbake til de voldtatte: De får samtaleterapi og oppfølging som best man kan. På lørdag var jeg en snartur innom sykehuset som den norske pinsemisjonen (PYM) støtter, og det er dit Babo følger de voldtatte som han henter i skogene. De som trenger kirurgisk oppfølging blir fulgt videre til det andre sykehuset. På det sykehuset der jeg var på lørdag er det fødestue, barneavdeling og noen andre avdelinger. Jeg skal tilbake dit neste uke før jeg drar til Durban, for han som er lederen for arbeidet der er på reise nå. Jeg møtte han bare kort en kveld her om dagen. Han er psykolog, og det er nokså sjeldent her.

De har oppfølging av dem, og jeg besøkte en gruppe som var på sykurs. De har holdt på i 10 dager og var fortsatt i startgropa. Etter seks måneder er de ferdige, og da får de en symaskin hver, så de kan forsørge seg og familien. De likna ikke på traumatiserte ofre i det hele tatt, og det var nesten utrolig å se forandringen. De strålte opp og sang og dansa i pur glede da de fikk besøk.

Men jeg skal skrive mer senere en gang. Enten mens jeg ennå er her, eller etter at jeg er i Durban igjen. Det begynner å tordne kraftig nå, så jeg tør ikke være påkobla mer.