Saturday, June 11, 2016

En gressenkes grøsselig skumle kjøreopplevelser

LG har vært en tur i Norge, og jeg har klart meg sånn noenlunde uten ham her i Bukavu. Den største utfordringa var nok å skulle kjøre bil utabys. Før LG kom hit hadde jeg nemlig kun kjørt i byen. Det er for så vidt mer enn utfordrende nok å skulle kjøre i den kaotiske vrimmelen av biler i ulike størrelser og motorsykler som skyter hit og dit i alle retninger og fra der hvor du minst aner det, og gående myke trafikanter med tomater, egg, sofaer, 6 meters jernestenger og mye annet på hodet. Hadde jeg kommet rett fra Tynset, der du kan se et par andre biler som er ute og kjører om du er heldig, hadde jeg kanskje ikke klart det, men heldigvis har jeg noen år i Durban som forberedelse.

Men utenfor byen hadde jeg aldri kjørt før LG kom inn i bildet, fordi da må man for ofte trekke bilen opp av et gjørmehav e.l. og det er jeg ikke sterk nok til. LG derimot løfta egenhendig en hel buss opp fra grøfta da han var her på sin første sonderingstur (det var da jeg bestemte meg for å gifte meg med ham ;) !)

Men en søndag nå mens LG var i Norge, var jeg invitert til en menighet langt utenfor allfarvei og hadde kvinnet meg om til å takke ja. Utpå natta våkna jeg av et voldsomt brak - det var himmelen som falt i hodet på oss og et skybrudd som jeg knapt har opplevd maken til. Klokka sju skulle det være avreise, men regnet strømma fortsatt ned, og vi fant ut at det var ingen vits i å dra avgårde på en tur når vi vet at vi ikke kommer til å komme fram og attpåtil ikke har med LG slik at vi ikke kommer til å få dratt opp bilen fra hvor-den-enn-måtte-lande/sette-seg-fast og komme oss hjem igjen heller.

Jeg fikk rapporter om stor skuffelse hos menigheten - folk fra tre menigheter i området hadde kommet og en del hadde dratt opp i forveien fra Bukavu. Det er en landsby som aldri tidligere har fått besøk av en misjonær, så nå hadde de forberedt og gledet seg. Jeg lovte å komme neste søndag med oppholdsvær.

Og søndag med oppholdsvær og strålende sol opprant, og klokka sju dro vi avgårde med full bil og stor stemning. Vi satte oss ikke fast noe sted, skle ikke av veien, men alt gikk bra og vi kom fram et kvarter før tida! Det hadde riktignok vært et kritisk øyeblikk: vi kom til ei bru som fikk meg til å rope: "Hvor er Gustave? Jeg trenger Gustave!" (LG bruker det franske navnet sitt her, det er litt mer praktisk enn et dobbeltnavn som starter med noe veldig fremmedartet ("Lars")). Til stor jubel og glede blant alle passasjerene i bilen. De syntes det var storartet at jeg trengte Gustave som var på et annet kontinent, mens jeg kjente hjertet seriøst sette seg i halsen.

Brua bestod av noen få tømmerstokker, som for det første var altfor få etter min mening. Men det store problemet var at disse få tømmerstokkene ikke lå parallelt men i en v-vinkel, slik at hjulene ikke kan følge stokkene. Jeg synes det er dritekkelt å kjøre ut på ei smal bru med få tommerstokker uansett, også når det holder å sørge for at hjulene kommer midt oppå stokken slik at du bare må kjøre rett fram og følge stokken for å komme helskinna og tørrskinna over. Men her var det altså enda verre! Det var ikke mulig å følge stokkene med hjula fordi stokkene lå i vinkel mot hverandre med den smale enden lengst unna meg. Jeg var langt fra overbevist om at brua i det hele tatt var bred nok der på den andre sida, til tross for iherdige forsikringer fra passasjerene i baksetet - hvorav antakelig ingen hadde førerkort og ingen hadde kjørt landcruiser noen gang.

Men med en god hjelper som stod foran og vinka meg framover, en annen god hjelper som titta ut vinduet på høyre side og hadde ansvaret for hjulene på den sida, høylydt bønn og like høylydt puls, (det var nesten så jeg lukka øynene og bare satte foten i gassen!) begikk vi det store vågestykket - og det gikk bra og vi kom velberga over.

Skrekkelig lykkelige over å ha kommet velberget og tørrskodd fram

Det var stor jubel hos alle og det ble en veldig gledesfull gudstjenestefeiring!

No comments: