Jeg hadde ikke før skrevet forrige bloggpost, før jeg så det skulle gå en dokumentar på TV2: "En liten øy i verden". Så nå er jeg kanskje litt mer innenfor. Hårene reiste seg da jeg så folkehavet løfte roser i lufta. Flotte bilder.
Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.
Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.
Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.
Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.
Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.
Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?
Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE.
Og sterke historier. Det gjør noe med en å se ungdommer fortelle om opplevelsene sine - hver og en merka på hver sin måte. Rolig, beherska, men med tydelig smerte på innsida. Eller ikke fullt så rolig, og med gråten mer utenpå. En drept kamerat, en søster i livet etter dette. Alle dere som leser dette kan norsk og har dermed sannsynligvis fått med dere mer enn meg om tvillingangrepet, så det er unødvendig å skrive dette, men for meg var det godt å se dokumentaren og komme litt mer på innsida.
Tanken som slår meg er at vi tar nå del i verden på en dypere måte enn tidligere. Vi har kjent smerten over å miste noen av våre - uskyldige, drept på en urettferdig, hensynsløs og rå måte. Noen av oss har kjent frykten for å bli drept og stirret døden i hvitøyet; andre har følt et avtrykk av den opplevelsen siden den har blitt formidlet til oss av noen av våre. Vi kjenner hvor fryktelig det er å være rammet av ondskap. Hvor provoserende og usigelig trist det er at ungdommer med politisk interesse ble drept. Hvor halsbrekkende urettferdig og feil det er at vanlige kvinner og menn, gode borgere, venner, ektefeller, søsken, barn og naboer, døde ved hånden til en ekstremist.
Dette deler vi med mange mennesker rundt om på hele kloden. Død rammer brutalt urettferdig, og kanskje kan følelsene våre etter angrepet på Norge være med og hjelpe oss til å se nettopp det. Like sterkt som vi sørger over våre drepte, sørges det også i andre steder i verden. Fortvilelsen vi kjenner deles av mange. Krig, fattigdom og lidelse er ikke abstrakt. Det er konkret. Det handler om kropper, om menneskekropper. Om følelser. Skrekk, sinne, skyldfølelse for å ha løpt fra en som var skada, uvissheten om dattera di lever fortsatt, skam over å ha redda seg selv først, lysten til å gi opp og lysten til å leve.
Jeg tenker på panikken, da de løp og prøvde å komme seg bort fra mannen i politiuniform som skjøt folk, og så plutselig kom på: vi er på en øy, hvor skal vi løpe hen? Og jeg tenker på andre ungdommer, som løper og prøver å redde seg i trygghet, og ikke vet hvor de skal løpe for ikke å havne rett i klypene på væpnede soldater som dreper.
Norge har alltid vært verdensmestere i solidaritet. Nå har solidariteten fått en ny dimensjon. Vi klatrer ned fra vår høye hest. Det er ikke bare fra vår posisjon som verdens beste land å bo i at vi er solidariske. Det er ikke lenger bare ovenfra-og-ned, stakkars dere som ikke får det til like bra som oss. Nå er det et element av gjenkjennelse. Vi har også opplevd noe av fortvilelsen, skrekken, urettferdigheten. Det har blitt konkret for oss. Det er blitt gjort til menneske, til kjøtt og blod.
Derfor er det interessant å lese at givergleden til sultrammede på Afrikas horn er stor. Kanskje kjenner vi ekstra sterkt på hvor fryktelig det er når mennesker som ikke burde dø, dør?
Det var forøvrig en oppvekker for meg å se at torsdag 21. juli startet Nord-Norge-leiren på Utøya en innsamlingsaksjon for nettopp sultrammede på Afrikas horn. Så blir også det en måte å vise respekt for de rammede av tvillingangrepet. Jeg har gitt mitt bidrag gjennom CARE.
No comments:
Post a Comment