Når det går noen dager i mellom bloggposter, spesielt når det først er flere bloggposter på rad og så et opprom, er det av og til bare fordi jeg rett og slett er travel. Andre ganger er det fordi ting går trått, så til de grader at livet føles trått, og skrive-åren føles tørr. Denne gangen var det et tilfelle av det sistnevnte. Og grunnen er at jeg har holdt på et par dager å skrive om kjønn - nærmere bestemt kjønn og identitet, og sammenviklinger med andre dimensjoner av identitet tilknyttet andre strukturer, så som etnisitet og sosio-økonomisk status. Det høres kanskje ikke så ille ut, og det ville kanskje vært mer nærliggende å tro at det skulle føre til at jeg er for travel heller enn at livet føles for trått. Men jeg har valgt et feministisk design på oppgaven, og refleksjon rundt meg selv og forskningsområdet er en del av et slikt design. Det er ikke spesielt gøy for meg som er hvit, vestlig og velstående.
I tillegg prøver jeg å være kritisk i kildevalg og finne litteratur av kvinner og afrikanere (gjerne afrikanske kvinner). Det er ikke helt greit å skrive om Sør-Afrika, og bare bruke litteratur skrevet av hvite amerikanske menn. Men det er faktisk ikke så lett å finne kvinnelige afrikanske forfattere, spesielt ikke litt større verk, så jeg føler jeg tilbringer mye av dagene med å stange hodet i veggen.
Hvis det ikke er helt greit å bruke litteratur av ikke-afrikanske forfattere, er det heller ikke helt uproblematisk å skrive litteratur som ikke-afrikansk forfatter... Og det er her lysten til å hoppe i dass stammer fra. Med hvilken rett skriver jeg - som ung, hvit, vestlig, velstående kvinne - om unge, svarte, afrikanske, fattige ungdommer? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør gagn og ikke skade? Alt som har vært skrevet før meg har også vært skrevet med de beste intensjoner (mesteparten, i hvert fall). Likevel er det samlede resultatet at hvite menn har definert og beskrevet svarte kvinner, og amerikanere ditto for afrikanere, formet måten det tenkes om dem og livene deres på, satt normene for hvilke problemer og muligheter som ses.
Jeg ønsker et ørlite sammendrag av sør-afrikansk historie, fra før-kolonial tid, kolonisering, kampen mot apartheid og inn i nåtida, for å sette situasjonen jeg beskriver på gata i en større sammenheng. Jeg forsøker å unngå å se gatelivet isolert fra resten av samfunnet (hjemløsheten til ungdommene jeg skriver om henger tett sammen med samfunnsproblemer som for eksempel arbeidsledighet og HIV/AIDS), og jeg forsøker å unngå å se på samfunnslivet nå som isolert fra sin historiske sammenheng. Men jeg har bare plass til et kjempekort sammendrag, og er derfor på utkikk etter rask litteratur (jeg kan ikke lese sju bøker bare for å skrive dette lille sammendraget). Problemet er at alt jeg finner er skrevet av hvite, amerikanske menn. Jeg kvier meg for å bruke denne litteraturen (eller i hvert fall å basere meg utelukkende på den), og jeg har gode grunner for det: det er ikke betydningsløst hvem som snakker. Å rekonstruere historie er høyst politisk, og å la en utenlandsk, imperalistisk stemme tale alene er høyst problematisk.
Men - kviinga mi vekker også en annen ambivalens: Hva er forskjellen mellom meg og de forfatterne jeg kvier meg for å basere meg på? Hva er forskjellen mellom litteraturen deres og min? Skriver jeg meg inn i de undertrykkende, imperalistiskes rekker? Eller hvordan kan jeg, som hvit og velstående, gi stemme til de jeg ønsker skal høres i min skriving?
I tillegg prøver jeg å være kritisk i kildevalg og finne litteratur av kvinner og afrikanere (gjerne afrikanske kvinner). Det er ikke helt greit å skrive om Sør-Afrika, og bare bruke litteratur skrevet av hvite amerikanske menn. Men det er faktisk ikke så lett å finne kvinnelige afrikanske forfattere, spesielt ikke litt større verk, så jeg føler jeg tilbringer mye av dagene med å stange hodet i veggen.
Hvis det ikke er helt greit å bruke litteratur av ikke-afrikanske forfattere, er det heller ikke helt uproblematisk å skrive litteratur som ikke-afrikansk forfatter... Og det er her lysten til å hoppe i dass stammer fra. Med hvilken rett skriver jeg - som ung, hvit, vestlig, velstående kvinne - om unge, svarte, afrikanske, fattige ungdommer? Hvordan kan jeg være sikker på at jeg gjør gagn og ikke skade? Alt som har vært skrevet før meg har også vært skrevet med de beste intensjoner (mesteparten, i hvert fall). Likevel er det samlede resultatet at hvite menn har definert og beskrevet svarte kvinner, og amerikanere ditto for afrikanere, formet måten det tenkes om dem og livene deres på, satt normene for hvilke problemer og muligheter som ses.
Jeg ønsker et ørlite sammendrag av sør-afrikansk historie, fra før-kolonial tid, kolonisering, kampen mot apartheid og inn i nåtida, for å sette situasjonen jeg beskriver på gata i en større sammenheng. Jeg forsøker å unngå å se gatelivet isolert fra resten av samfunnet (hjemløsheten til ungdommene jeg skriver om henger tett sammen med samfunnsproblemer som for eksempel arbeidsledighet og HIV/AIDS), og jeg forsøker å unngå å se på samfunnslivet nå som isolert fra sin historiske sammenheng. Men jeg har bare plass til et kjempekort sammendrag, og er derfor på utkikk etter rask litteratur (jeg kan ikke lese sju bøker bare for å skrive dette lille sammendraget). Problemet er at alt jeg finner er skrevet av hvite, amerikanske menn. Jeg kvier meg for å bruke denne litteraturen (eller i hvert fall å basere meg utelukkende på den), og jeg har gode grunner for det: det er ikke betydningsløst hvem som snakker. Å rekonstruere historie er høyst politisk, og å la en utenlandsk, imperalistisk stemme tale alene er høyst problematisk.
Men - kviinga mi vekker også en annen ambivalens: Hva er forskjellen mellom meg og de forfatterne jeg kvier meg for å basere meg på? Hva er forskjellen mellom litteraturen deres og min? Skriver jeg meg inn i de undertrykkende, imperalistiskes rekker? Eller hvordan kan jeg, som hvit og velstående, gi stemme til de jeg ønsker skal høres i min skriving?
No comments:
Post a Comment