På en måte er jeg letta at det skjedde mens jeg ennå var her, for jeg grudde meg til å dra når han var så sjuk. Jeg visste at når jeg kommer tilbake om to uker ville jeg ikke se ham. Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle si hadet.
Nå står bildet av ham for meg - det bildet fra ID-boka - der han er rund og sunn og glad.
Mange sinte tanker om urettferdighet og "systemic constraints" (hva nå det er på norsk) nå. Men nå må jeg komme meg på beina, for jeg må rekke innom Home Affairs med personnummersøknader før flyet mitt går i dag. Det er fortsatt mye håp for andres liv.
No comments:
Post a Comment