Det var også ganske vanskelig. For å begynne med begynnelsen: Fordi de ikke har personnummer kan de ikke fly, så vi tok buss. 27 timer. Sittende rett opp og ned. Uten noen bevegelsesfrihet. Det er jo hardt nok for oss som er vant til å sitte ved en kontorpult eller på et fly - eller som er vant med litt struktur på livet og hverdagen. Men for dem som er vant til ekstrem frihet på gata var det enda verre.
Og uten dop. Litt abstinenser ja.
Men det var verdt det, for vi ble godt tatt i mot på konferansen, og det var nesten sjokkerende for guttene å oppleve så mye støtte fra folk. De var redde for reaksjonene etter filmpremieren, for filmen inneholder en god del vold og viser ikke akkurat noe glansbilde av dem. Men folk var kjempeimponerte over hva de har fått til (de har improvisert fram alle scenene og alle dialogene, og har oversatt alt og lagd teksting), og alle ønska dem det beste og gav dem oppmuntringer.
Vi hadde kjøpt klær for anledningen, og de var rett og slett vakre der de stod på podiet i dress og slips og blanke sko. Dramastudenten og jeg hadde dessuten kjøpt inn såpe, tannbørste og deodorant som overraskelsesgaver til dem, så de var rene og fine og lukta godt! Rett og slett vakre, var de.
Mer kommer snart...
No comments:
Post a Comment