Noe som har forfulgt meg siden tv-programmet om Dr Mukwege og arbeidet i Kongo er tanken på barna som roper til foreldrene sine om hjelp og ikke skjønner at de ikke kan hjelpe fordi de er bundet og tvinges av soldatene til å se på. Følelsen av svik, av å bli forlatt, forrådt må være forferdelig. Midt i den verste smerte og redsel roper du ut til mamma som er den tryggeste personen i verden for deg - men hun griper ikke inn. Hun stopper det ikke. Hun hjelper deg ikke. Hun er til stede og ser hva som skjer, men gjør ingen ting.
Den tryggeste personen i verden for deg har sviktet deg. Det finnes ikke noe slikt som en trygg person i verden for deg lenger.
Om ikke fullt så brutalt som det vi hørte fra Kongo, der barn ble voldtatt foran bundne foreldre, så har jeg hørt vonde historier om opplevelser av svik og av å ikke ha noen trygg person i hele verden i Durban også. Og sett dype spor. Vonde arr. Infiserte sår som ikke gror.
En av gateguttene ble forlatt av mammaen sin på en utedo for å dø da han var en liten baby. Jeg har det ikke helt klart for meg om han var lagt nedi doen sammen med bæsjen eller ikke. Uansett så ble han funnet av noen andre og han overlevde.
I noen år var han kasteball mellom forskjellige slektninger og andre mer eller mindre godhjerta folk som tok seg av ham - til han som ganske liten (sju år kanskje?) fant ut at han hadde det bedre om han passa på seg sjøl. Siden har han sovet under brygger, i forlatte bygårder, på fortau, i smug og andre steder han har følt seg forholdsvis trygg.
Men såret har aldri grodd. Såret av å være uønsket, forlatt, sviktet. Identiteten - av og til positiv, som en med mye flaks, som lurer døden og overlever på tross av alle odds. Andre ganger negativ, som en uten en rettmessig plass i livet og samfunnet, dømt til å leve uten kjærlighet eller faste rammer, uten et hjem, uten en havn, uten en trygg person.
Den tryggeste personen i verden for deg har sviktet deg. Det finnes ikke noe slikt som en trygg person i verden for deg lenger.
Om ikke fullt så brutalt som det vi hørte fra Kongo, der barn ble voldtatt foran bundne foreldre, så har jeg hørt vonde historier om opplevelser av svik og av å ikke ha noen trygg person i hele verden i Durban også. Og sett dype spor. Vonde arr. Infiserte sår som ikke gror.
En av gateguttene ble forlatt av mammaen sin på en utedo for å dø da han var en liten baby. Jeg har det ikke helt klart for meg om han var lagt nedi doen sammen med bæsjen eller ikke. Uansett så ble han funnet av noen andre og han overlevde.
I noen år var han kasteball mellom forskjellige slektninger og andre mer eller mindre godhjerta folk som tok seg av ham - til han som ganske liten (sju år kanskje?) fant ut at han hadde det bedre om han passa på seg sjøl. Siden har han sovet under brygger, i forlatte bygårder, på fortau, i smug og andre steder han har følt seg forholdsvis trygg.
Men såret har aldri grodd. Såret av å være uønsket, forlatt, sviktet. Identiteten - av og til positiv, som en med mye flaks, som lurer døden og overlever på tross av alle odds. Andre ganger negativ, som en uten en rettmessig plass i livet og samfunnet, dømt til å leve uten kjærlighet eller faste rammer, uten et hjem, uten en havn, uten en trygg person.
2 comments:
Hjerteskjærende.....
ja, det er det...
Post a Comment