Frihet til folket - brød til folket! Tiår med urettferdighet, med økende sosiale forskjeller, og med myndigheter som ikke makter å overbevise om omsorg for befolkningen er bakgrunnen for folkemotstanden i Tunisia, Egypt, Sudan, m.m. - og det er det som gjør det så inspirerende. Folk har fått nok av urettferdig lidelse, og reiser seg opp og protesterer.
Vi i Vesten tenker ofte på såkalte sivile og politiske rettigheter når vi tenker menneskerettigheter - f.eks. ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet. Det finnes mangfoldige eksempler på brudd på slike rettigheter - både under regimene før folk begynte protestene og nå under protestene. Jeg mener overhodet ikke å disse politiske rettigheter og de er selvfølgelig kjempeviktige, men jeg må innrømme at sosiale rettigheter rører meg enda sterkere. Artikkel 23 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: "Enhver har rett til arbeid", artikkel 25: "Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for egen og ens families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg, ..."
Mange kommentatorer og mange av protest-aktivistene som intervjues peker nettopp på brudd på sosiale rettigheter som det som har satt i gang misnøyen og frustrasjonen og protestene. Folk får ikke arbeid (og dermed ikke lønn). Folk har problemer med å skaffe mat. I Egypt lever anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Landet opplever en god økonomisk vekst - men veksten kommer bare noen til gode. I Tunisia nevnte jeg tidligere at protestene startet med at en arbeidsledig mann satte fyr på seg selv i frustrasjon over å ikke kunne brødfø seg og sine. I Sudan er kravene demokrati og bedre levestandard.
Et av problemene med brudd på sosiale rettigheter er at de er så vanvittig utbredt. Dvs, fattigdom er så vanvittig utbredt. Ja, godene må fordeles jevnere - både internt i land og på globalt nivå. Mye kan gjøres av rike aktører på den globale spillarenaen. Men 60 år med vestlige utviklingsprosjekter i Afrika har også lært oss at lokalt initiativ, lokalt eierskap, lokal drivkraft, lokale ideer og lokale løsninger er fryktelig viktig for meningsfulle og gode endringer.
Det som derfor får adrenalinet mitt til å pumpe i spenning og begeistring er folkebevegelsene vi vitner i Tunisia, Egypt og etter hvert stadig flere andre land. Det er ikke vi forståsegpåere i Vesten som har tatt initiativet og vil at diktatorer må gå. Folket selv har fått nok, har reist seg, taler ut med sterk røst og krever endring. De som har levd i stille undertrykkelse har tatt bladet fra munnen. Gratulerer!
Vi i Vesten tenker ofte på såkalte sivile og politiske rettigheter når vi tenker menneskerettigheter - f.eks. ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet. Det finnes mangfoldige eksempler på brudd på slike rettigheter - både under regimene før folk begynte protestene og nå under protestene. Jeg mener overhodet ikke å disse politiske rettigheter og de er selvfølgelig kjempeviktige, men jeg må innrømme at sosiale rettigheter rører meg enda sterkere. Artikkel 23 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: "Enhver har rett til arbeid", artikkel 25: "Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for egen og ens families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig, helseomsorg, ..."
Mange kommentatorer og mange av protest-aktivistene som intervjues peker nettopp på brudd på sosiale rettigheter som det som har satt i gang misnøyen og frustrasjonen og protestene. Folk får ikke arbeid (og dermed ikke lønn). Folk har problemer med å skaffe mat. I Egypt lever anslagsvis halvparten av befolkningen under fattigdomsgrensen. Landet opplever en god økonomisk vekst - men veksten kommer bare noen til gode. I Tunisia nevnte jeg tidligere at protestene startet med at en arbeidsledig mann satte fyr på seg selv i frustrasjon over å ikke kunne brødfø seg og sine. I Sudan er kravene demokrati og bedre levestandard.
Et av problemene med brudd på sosiale rettigheter er at de er så vanvittig utbredt. Dvs, fattigdom er så vanvittig utbredt. Ja, godene må fordeles jevnere - både internt i land og på globalt nivå. Mye kan gjøres av rike aktører på den globale spillarenaen. Men 60 år med vestlige utviklingsprosjekter i Afrika har også lært oss at lokalt initiativ, lokalt eierskap, lokal drivkraft, lokale ideer og lokale løsninger er fryktelig viktig for meningsfulle og gode endringer.
Det som derfor får adrenalinet mitt til å pumpe i spenning og begeistring er folkebevegelsene vi vitner i Tunisia, Egypt og etter hvert stadig flere andre land. Det er ikke vi forståsegpåere i Vesten som har tatt initiativet og vil at diktatorer må gå. Folket selv har fått nok, har reist seg, taler ut med sterk røst og krever endring. De som har levd i stille undertrykkelse har tatt bladet fra munnen. Gratulerer!
No comments:
Post a Comment