Jeg kom vel aldri så langt at jeg fortalte hvordan det gikk med fengselsgutten vår? (se "Fengsel", "Fengselsbesøk" og "Be til Gud") Det var jo så mange gledens dager der en stund at jeg ikke rakk å følge opp her på bloggen. Jeg var jo litt bekymra for at de ikke ville finne ham den dagen han skulle i retten, sidden de ikke kunne finne ham den dagen vi kom på besøk, så lettelsen var STOR da jeg så ham gjennom vinduet i rettslokalet den morgenen som saken hans skulle opp.
Og lettelsen og gleden bare økte og økte. Han hadde vært i fengsel en uke - og det er nok til å bli ødelagt for livet (kommer ikke på noe sterkt uttrykk på norsk i øyeblikket, men det jeg mener å si er at det er nok til å bli "fucked up for life"). Jeg nevnte vel noe om knivstikking og voldtekt i en tidligere post, men det er hvis du er heldig. Folk blir drept og kutta opp i småbiter, småbitene skylt ned i toalettet eller avløpskummen, og personen aldri funnet igjen. Eller kutta av hodet, og hodet plassert slik at vaktene ser det, og ikke innser at det er kroppsløst.
Det er et uhyggelig farlig sted, for å si det kort.
Og lettelsen og gleden var derfor stor da jeg så ansiktet hans lyse opp i et stoooort smil da han så oss gjennom vinduet. Et veldig godt tegn at han er i live og kan smile og kjenne glede!
Da saken hans kom opp, ble to av oss bedt om å komme inn i rettssalen. Jeg var den eneste av oss studentene som hadde kommet ennå, for det var fortsatt tidlig på morgenen, og ungene ville at jeg skulle gå inn, så det gjorde jeg - sammen med en av guttene. Det var første gangen jeg var i en rettssal under en rettssak, og jeg hadde hjertebank!
Offeret i saken hadde ikke møtt opp denne gangen heller (i likhet med uka i forveien), så saken ble utsatt igjen. MEN denne gangen trengte ikke gutten vår å være i fengsel i løpet av ventetida - han ble løslatt i min varetekt! (Takk og lov at jeg ble med inn, han hadde jo ikke kunnet bli løslatt i et gatebarns varetekt...!)
Så vi gikk ut av rettslokalet sammen - og ble møtt av jubelrop av gjengen vår. Vi var så glade alle sammen at vi knapt kunne stå på beina. Han fikk en varm dusj og god mat. Og på kvelden dro vi hele gjengen på fotballkamp og så Manchester United (!) spille mot et av de lokale lagene, Orlando Pirates. Så vi feira til gangs!
Vel, nå er neste runde i saken for døra. På fredag må vi tilbake til rettslokalet igjen. Og jeg har problemer med å sove om natta... Følelsen av å være overlatt til telfeldigheter, eller til en ukjent maktskikkelses lunefulle bestemmelser, er ikke god. Jeg husker med skrekk den første dagen i rettssaken, da vi ikke fikk lov til å komme inn en gang. Nå som han er løslatt i min varetekt regner jeg med at jeg får bli med han inn, men allikevel. Alle fordommer som eksisterer mot folk som lever på gata. Umenneskeligheten i systemet. Det føles som om vi står mot en stor mur. Må den briste! Heldigvis har vi mye bra på vår side. Vi trenger ikke å håpe på at "nåde går for rett", for i dette tilfellet kan nåde og rett gå sammen. Vi må bare håpe at han går fri slik rett er.
No comments:
Post a Comment