Etterhvert som vi blir bedre kjent med en del av barna og ungdommene som lever på gata i Durban, er det ikke til å unngå å bli grepet. Hver av dem har sin egen spesielle historie, og sine egne sår. I dag hadde vi komitémøte - og det var fylt med både sinne og tårer. Vanvittig sterkt når en av dem deler livssmerten sin. Det er helt utrolig at et så ungt liv kan være fylt av så mye tap og sorg. Det er også utrolig at livet går videre.
Jeg leste i en bok (selvbiografi av Sør-Afrikas første - og hittil eneste - offentlige person som har stått fram med aids) om hvordan mange sier "hvis jeg får vite at jeg har aids, vil jeg henge meg, jeg vil ikke kunne leve med det", men forfatteren sier at det er nonsense. Når man står oppi det, uansett hvor forferdelig, skremmende og vondt "det" er, ser man hvor sterk livsviljen vår er. Det samme så vi i dag. Det er lett å tenke at hvis jeg opplevde så mange vonde og brutale tap, ville jeg ikke leve - men det ville jeg nok, selv om det innebærer å overleve på matrester fra søppelkasser. Livet kan være så hardt, vondt, nedverdigende og 'håpløst' det bare vil - vi klynger oss fast til det allikevel. Og til glimtet av håp, som er der til tross for alt.
Sinnet og aggresjonen som også var til stede i dag var utløst av at en av vennene våre - som også er komitemedlem - er blitt satt i fengsel. For å stjele mat.
Bare sånn apropos de foregående postene...
Det er en matvarekjede her nede som heter Pick'n'Pay (tilsvarer Kiwi e.l. i Norge), og ved en av butikkene deres her i Durban dumper de mat som av en eller annen grunn ikke skal selges i et lager like ved utsalgslokalet. Det kan være mat som er gått ut på dato, eller som er misforma (f.eks. klemt brød). Og det var herfra at vår venn stjal. Og ble satt i fengsel.
Rettferdig? "Shoot the criminals"? Hmm... Kanskje ikke så god idé allikevel, Shabangu? Hva med litt mer rettferdig fordeling av ressurser? Og bedre dekning av basisbehov i befolkningen? Hva med litt omsorg?
No comments:
Post a Comment