Zuzile

Zuzile dode i natt. Jeg var hos henne, og det var toffere aa overvaere dodskampen hennes enn jeg hadde forventa. Hun har lidd og kjempet lenge. Allerede i mai skrev jeg at hun "kommer nok til aa do snart" (se "A happy place"). Jeg hadde ikke forventet aa se henne da jeg kom tilbake etter ferien, men det ble et veldig hjertelig og folelsesladd gjensyn forrige fredag. Denne fredagen hadde doden allerede kommet og satt sine spor da jeg kom om morgenen. Jeg satt hele dagen hos henne, senere paa kvelden i naborommet, og litt etter midnatt trakk hun pusten for siste gang.

Jeg foler meg fattig naa naar hun er borte, men samtidig mye rikere enn om jeg aldri hadde kjent henne. Hun har laert meg om menneskelig mot og verdighet paa en maate jeg ikke makter aa beskrive.

Jeg fikk sove paa sykehuset, men jeg sov ikke mye. Jeg tenkte paa Zuzile, paa doden, paa hvor urettferdig alt er. Og jeg tenkte paa det Zuzile sa i mai, da jeg spurte henne hva hun tror skjer etter dette livet - a happy place, et sted uten taarer og lidelse, men med fred og glede. Naa er hun der.

Aapenbaringen 21:3-6
Fra tronen horte jeg en hoy rost som sa:
"Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem, og de skal vaere hans folk.
Han skal vaere deres Gud.
Han skal torke bort hver taare fra deres oyne,
og doden skal ikke vaere mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.
Han som sitter paa tronen, sa: "Se, jeg gjor alle ting nye."
Og han la til: "Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord."
Saa sa han til meg:"Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.
Jeg vil gi den torste aa drikke av kilden med livets vann uten betaling."

Hvil i fred.