Zimbabwe gjorde det delvis svært godt som ung uavhengig nasjon, og hadde for eksempel den beste statistikken i Afrika når det gjaldt skolegang og leseferdigheter i befolkningen. Og frihet fra kolonimakt og hvitt mindretallsstyre er selvfølgelig verdt å feire i seg selv.
Men frihet fra en form for undertrykkelse er bare så som så, når man nå lever under undertrykkelse igjen - til og med fra en av ens "egne".
Mugabes styringsform er omtrent som hersketeknikker i voldelige hjem. Frykt, gjerne en ikke helt handfast frykt, er et effektivt maktmiddel. Gode retoriske ferdigheter misbrukes til manipulering istedet for konstruktiv og positiv nasjonsbygging (eller familiebygging i voldelige hjem). Og, når psykisk undertrykking og frykt ikke er tilstrekkelige for å oppnå underkastelse, tys det til fysisk vold.
Jeg husker godt da jeg møtte noen studenter fra Zimbabwe i Trondheim under Isfit, og hvor sterkt inntrykk det gjorde å høre hvordan de led fordi de var aktive i opposisjonen mot Mugabes tyranni. De kunne fortelle om arrestasjoner, om tortur og bortføringer, og den ene kunne ikke dra til hjemlandsbyen og besøke mora si, fordi han frykta konsekvensene det ville få for henne.
Politiske motstandere - og nå snakker jeg om svarte politiske motstandere, så det handler ikke om å frigjøre landet fra de gamle makthaverne - lever i frykt for sine liv; de blir fengslet, bortført, torturert, og en del har til og med blitt tiltalt for landsforræderi. Hvor sykt er ikke det? Engasjement for demokrati straffes med tiltale og rettssak for landsforræderi.
Keiserens nye klær: Zimbabwere lider fortsatt under et undertrykkende styre.
Særlig de siste 10 årene har vært ille, men Mugabes despotiske trekk er ikke nye. Pa 80-tallet (altså like etter frigjøringa) ble politiske motstandere (for en stor del av en annen etnisk bakgrunn) massemyrdet. Man antar at ca 20.000 ble drept i Matabeleland i løpet av et par år, og det var også utstrakt bruk av tortur og voldtekt. En mann fortalte at den ene tanta hans ble drept av hæren, og at familien ikke fikk lov til å begrave henne, men måtte se på at den døde kroppen hennes lå ved porten og ble spist på av hunder i flere dager før hæren dro sin vei og de kunne begrve restene av liket. Noen mennesker ble kasta ned i gruvesjakter, og andre ble brent levende i hjemmene sine.
Spesialenheten i hæren som utførte disse grusomhetene var blitt trent i Nord-Korea. Nå har Mugabe invitert fotballaget til Nord-Korea til Matabeleland for treningsleir i forkant av fotball-VM. Lokalbefolkningen er sjokkert og føler det er krenkende for de overlevende og for minnet etter de drepte. Men grusomhetene i Matabeleland er ikke anerkjent av Mugabe, og det er faktisk ulovlig å snakke om dem. En kunstner ble arrestert så sent som i mars i år for å lage en utstilling om massakrene. Ingen får lov til å gå og se utstillinga. Igjen kommer "vold i hjemmet"-tendensene i Mugabes politikk tydelig fram - det vonde må ikke snakkes om, men må ties i hjel, for dermed blir andres opplevelser, minner, meninger og virkeligheter (andre enn voldsutøverens) ikke anerkjent som gyldige eller reelle.
No comments:
Post a Comment