Giver og mottaker

Jeg tror paa empowerment - jeg tror at hjelp utenfra ofte virker mot sin hensikt fordi det skaper avhengighet og passivitet, jeg tror at selvtillit og mestring er uomtvistelig viktig for et menneske (like viktig som mat) og at bygging av disse er den viktigste form for utvikling - resten vil folge.

Men akk saa vanskelig det er i praksis. Saa mye lettere det er aa stro om seg med penger, klaer, hjelp og losninger. Saerlig naar det er det som hele tiden forventes av meg. Jeg er jo til forveksling lik et pengeskrin (les: hvit hud) og folks oppfatning og forventinger er deretter. Det er vanskelig og smertefullt aa ikke leve opp til disse forventningene og oppfatningene - saerlig siden jeg faktisk har mulighet til det. For mellom kr 5,- og kr 100,- er de fleste fornoyd, og det ville kostet meg lite aa oppfylle deres onsker.

Saerlig vanskelig er det paa Dream Centre. En del av pasientene er blitt utstott av familiene sine, og dermed har de ingen stotte eller inntekt. Andre har familiens stotte og omsorg, men det foles uansett hjerteraatt aa ikke dele av min velstand med syke, magre, sengeliggende pasienter. Hjerteraatt og slemt. Men nettopp disse menneskene - som har lite av materielle ting, som ikke en gang har helse, og som har kort tid igjen aa leve - nettopp for disse menneskene er det ekstra viktig at beholder sin menneskelighet, sin verdighet, sin verdi, sin selvrespekt. Aa frarove dem det siste de har, ville vaere den storste forbrytelse. Aa bidra til aa bygge opp er den sanne velgjerning. Men hva gjor jeg naar min yngste venninne, som er utstott av familien, som er for ung til aa faa stotte fra myndighetene, som ikke eier naala i veggen, spor om ditt og datt? Fingrene hennes svulmer ofte opp og derfor er det ikke lett for henne aa strikke eller hekle slik noen av de andre gjor. Det er fristende aa kjope et skjort til henne, aa spandere en cola. Aa gjore henne til en mottaker, avhengig av hjelp utenfra. Det er vanskelig aa se hvordan jeg kan vaere med aa bygge henne opp.

Derfor var det en flott opplevelse aa folge ei anna jente til butikken paa torsdag. Hun hekler skjerf, hadde nettopp solgt noen og trengte hjelp til aa baere handleposene hjem til sykehuset. Hun kjopte yndlingsmaten sin, og forskjellig smaaplukk til venninnene som hun deler rom med. Og spanderte pai paa meg! Det var fantastisk aa kunne ta imot en gave fra henne, aa se givergleden og giverstoltheten, aa se at hun er ikke en stakkarslig dodssyk pasient, men en selvstendig, gavmild, herlig jente.