Om krykker

Selv om det er norgesferie, fortsetter vi litt med kommentering av aktuelle temaer i Sør-Afrika, og muligens andre steder. Leste en tankevridende artikkel om statlige trygdeordninger i Business Day

Trygdeordninger har blitt framstilt som krykker av motstandere, og argumentet er at krykkene ikke må bli en sovepute, men at folk må lære å stå og gå på egne ben. Artikkelforfatteren er ikke uenig i krykkemetaforen, men sier at selv om man ikke har lyst til å gå med krykker, så er det av og til nødvendig - og hvis du kaster bort krykkene for tidlig kan du virkelig få problemer, og i hvert fall ikke komme deg noe sted.

Problemet er jo ikke krykkene, men beina.

Løsningen for å unngå usunn avhengighet av trygdeordninger er heller ikke å kaste vekk de eksisterende tilbudene (krykkene), men man må finne andre måter å bekjempe massefattigdom på. Det er massefattigdommen som er problemet (og beina, i metaforen vår).

For dagens trygdeordninger er en elendig løsning. Dobbelt så mange av de som mottar trygdeytelser strever med å dekke matbehovet hver måned, i forhold til de som har inntekt (enten formell eller uformell). Den vanligste trygdeytelsen er child support grant (dvs støtte til barn), og den er på 200 rand i måneden (litt under 200 kroner). 40 prosent av arbeidsløse lever av trygdestøtte (og det finnes ingen arbeidsledighetstrygd, så det betyr at de er avhengig av andre typer trygdeordninger, der barnetrygden er den vanligste). Det sier seg selv at å brødfø en familie på 200 rand i måneden bryr på store problemer.

Prisnivået er lavere enn i Norge, men det er nokså høyt i forhold til andre utviklingsland. Hvis du forestiller deg hvordan du skulle klare å betale husleie, strøm, vann, mat, osv for familien din med bare 400 kroner måneden, får du et visst inntrykk.

En annen artikkel i Business Day tar i bruk en annen velkjent metafor, nemlig: "Hvis du gir en mann en fisk, har han mat for en dag. Hvis du lærer han å fiske, har han mat resten av livet."

Metaforen har et poeng. Gaver og veldedighet fører lettere til avhengighet enn frihet fra fattigdom. Men også denne metaforen har noen svakheter. For det første må det være et sted å fiske. For det andre må det være tilgang til disse fiskeplassene. Og for det tredje må det være fisk i dem.

Veldig ofte vil fattige folk finne at store selskaper (gjerne multinasjonale) har alle fiskerettighetene. Kanskje finnes det ikke flere fiskekort å få kjøpt, eller kanskje selges de så dyrt at mange holdes utenfor. Da hjelper det ikke om du har fått en fiskestang, slik at du skal bli fri og selvstendig og komme ut av fattigdom ved egen hjelp.

Og i noen dammer finnes det ikke fisk. I Sør-Afrika er det rundt 40% arbiedsledighet. Da holder det ikke å dele ut fiskestenger. Selv om vi som sosialarbeidere skulle ta hver enkelt arbeidsledige person i samtaleterapi - jobbe med jobbintervjuteknikker, finne interesseområder, arrangere kurs for å bedre kompetansen - så er det ikke nok.

Det er ikke individuelle problemer/svakheter som må utbedres for at folk skal få jobb. Det er strukturelle problemer. Det er mangelen på arbeidsplasser. Det må til mer fisk i elva for at fiskestengene kan være til nytte.