Ikke akkurat den mykeste senga...
Og her er bordet og toalettet:
Guiden vår hadde bodd på denne fellescella:
Selv om forholdene ikke er topp, var det i det minste nokså sosialt, og hjemlengselen og 'galskapen' kunne lettere holdes på avstand enn om man satt i en ensom celle.
Her er han og jeg:
Han var domt for sabotasje, slik som så mange andre av de politiske fangene på Robben Island.Før vi besøkte selve fengselsbygningen der Mandela og de andre politiske fangene satt, var vi på busstur rundt på oya. Her er bussguiden vår:
Han var provinsleder for PAC - som var om mulig enda mer fryktet enn ANC av apartheidregjeringa. En veldig kunnskapsrik mann - og en fantastisk taler. Han snakket så jeg fikk gåsehud mer enn en gang. Gripende historier - som han maktet å gjøre levende og virkelige.Her er Nelson Mandela bak gitteret i cella si:
Det er noe ved dette bildet som får meg til å skjelve i hjertet. Det er uforståelig sterkt gjort av denne mannen å gå i bresjen for forsoning og tilgivelse. Han er i sannhet et symbol på menneskeåndens seier - "the triumph of the human spirit over enormous hardship and adversity".
Guiden vår på bussen fortalte at han en gang guidet en tur der Mandela selv var med blant tilhorerne. Da vi kom til en kirke, fortalte han om hvordan fangevokterne pleide å døpe barna sine der, og hvis det var en gutt heise et blått flagg og hvis det var ei jente heise et rosa flagg (eller noe sånt noe). Da han fortalte denne historien til følget der Mandela var med, reiste denne seg, og fortalte fra sin egen opplevelse. Mens fangevokterne kunne feire sine nyfødte barn offentlig og heise flagg, osv, mistet Mandela et barn mens han satt isolert på øya - og kunne verken komme til begravelsen eller søke trøst sammen med familien. Det var det aller vondeste han opplevde under hele sin tid i kampen mot apartheid, fortalte han.
No comments:
Post a Comment