Livet er vanvittig tøft. Jeg sitter og griner over side opp og side ned med transkribering av intervjuer vi har gjort, og det er bare helt forferdelig. Forrige gang klarte jeg å slå av en spøk når jeg skrev om hva det går i for tida (sex og babyer, voldtekt, sexarbeid, graviditet, osv) - men det gjør jeg ikke denne gangen. Fy fillern det er så hjerteskjærende og rått at jeg kan fly på veggen. Jeg får bare lyst til å hyle og skrike og slå. Men det hjelper selvfølgelig ikke...
Forrige helg leste jeg igjennom alt mitt skriftlige materiale fra i fjor - journaler, rapporter, osv. Og jeg satt og gråt - når jeg så hvem som var ivrig da, men som har blitt borte nå, for eksempel. I løpet av uka har jeg heldigvis hatt det for travelt til å fortsette (både med lesinga og sippinga), men jeg har gått igjennom transkriberinga av ett intervju fra august: Det er 21 sider langt, og hver side inneholder noe om mishandling, voldtekt eller annen voldsutøvelse.
Noe av det som gjør det så overveldende er `tettheten` av truslene - det finnes ingen pusterom, ingen trygge steder eller trygge folk. Volden utøves av familiemedlemmer, av venner på gata, av fiender på gata, av tilfeldige på gata, av politiet. Vold (og særlig seksuell vold) ser ut til å være en uunngaelig del av livet og hverdagen - umulig å flykte fra. Det er så innmari smertefullt å sitte og lytte til dette. Det er umulig å gjøre det upersonlig eller fjerne seg fra smerten - stemmene tilhører jenter som jeg kjenner og er veldig glad i. Jeg sitter og ber og banner om hverandre. For noe av det er bare helt forjævlig.
Kjære Gud, jeg vet ikke engang hva jeg skal be. Må hapet tennes i hjertene deres. Må de bevare et snev av verdighet og følelse av verdi. Må de vite at de er elsket. Må de få et nytt liv.
4 comments:
Hei..
Jeg har lest igjennom bloggen din fullstendig nå fordi jeg synes det er vannvittig interessant å se hvordan livet i Durban er. Jeg HÅPER at jeg kommer dit i midten av januar neste år, for praksis i sosialarbeiderutdanninga ved Høgskolen i Bodø...
Før dette innlegget var jeg nesten litt satt ut av at det var så lite "følelser" involvert i innleggene dine.. Jeg hadde sett for meg at det skulle være litt som dette hele tiden, for hvordan er det mulig å IKKE bli prega av noe sånt, liksom... Men jeg skjønner jo nå at det er umulig, og at man rett og slett kanskje bare må ta det med litt humør for å ikke bli - unnskyld uttrykket - "skada" for evig av alt det fæle som sikkert finnes...
Jeg ville egentlig bare si at du virker som ei veldig sterk jente, og jeg misunner deg veldig - til tross for all dritten...
Håper kanskje vi ses neste år - hvis jeg får dra...! :)
Hei Lisbeth,
Joda, det er MASSE folelser involvert, men jeg prover a distansere meg fra dem nar jeg skriver (og ellers ogsa, for a overleve). Men du har helt rett, det gar ikke an a ikke bli prega av alt man opplever og ser og kjenner pa her!
Sa bra at du vil komme nedover! Ja, da ma vi treffes! Haper det ordner seg sa du far til a komme - det kommer sannsynligvis til a bli en erfaring som vil prege deg resten av livet (forhapentligvis pa en positiv mate!)! Vet du noe om hvor du evt skal ha praksisen?
Lykke til og alle gode onsker!
Hei igjen!
Jeg har nettopp snakket med praksisveileder på høgskolen, og det viser seg at jeg får lov å dra nedover - selv om jeg reiser alene...! Ser for meg at det kommer til å bli dødsskummelt, og jeg har en konstant klump i magen nå... Men jeg VIL, og jeg SKAL! Nå skal jeg bare ta kontakt med den sør-Afrikanske ambassaden om visum, og med vaksinekontoret...
Jeg lurer på; dro du alene som norsk student? hvordan bor du? Hvordan var det for deg den første tiden? Har ikke snakket med noen som har personlige erfaringer om dette enda... :/ Jeg har mange praktiske spørsmål som trenger svar.
Ellers vet jeg ikke enda hvilken praksis jeg skal i. Jeg kan ønske meg noe, så får jeg se hvor jeg havner... er det noe du vil anbefale/fraråde meg? :)
hei!
jeg har masse praktisk info - kan du ikke sende meg en epost (ischost at yahoo.no) sa skriver jeg mer der!
Post a Comment