Morgenstund

... har gull i munn, eller i hvert fall kjærtegn på kinn.

De siste par ukene har jeg blitt visuelt og emosjonelt påminna at disse ungdommene virkelig bor på gata. Det hender folk spør meg hvor de sover, og jeg sier "på gata", og folk ikke tror meg, for de må jo sove inne på et shelter eller noe.

Men nei, de sover faktisk på asfalten, på fortauet ved et gatekryss.

Nå når vi har jobba med filmen har jeg og dramastudenten kommet til dem ganske tidlig, og hvis det er sol så er de våkne og oppe allerede, men de dagene det er kaldt, sover de alle sammen når vi kommer. Så da ligger det en rekke med teppeklumper bortover asfalten. De fleste er helt tildekka, så ingen liten flik i teppet skal slippe inn kald luft.

Så jeg setter meg ned på huk og løfter forsiktig på et teppe som jeg synes har en gjenkjennelig form, for å se om det er gutten jeg ser etter. Hvis det ikke er han, brer jeg teppet forsiktig over ham igjen, men hvis det er riktig gutt stryker jeg ham forsiktig over håret og sier veldig mildt "god morgen".

Det er nok noe de virkelig nyter, for nå hender det at jeg ser at de er våkne når jeg kommer kjørende, men at de fort legger seg ned og later som om de sover, slik at jeg skal komme og vekke dem. Og de bruker laaang tid på å våkne, så det skal bli så mye rusking som mulig. De er jo så søte at det river i hjerterota.

Jeg tenker litt på røverne i Kardemomme by: "og så er det så godt med mat som en dame har laget!", for det er nok også godt å bli vekket av en moderlig mild stemme og en myk damehånd på kinnet.