Oljepenger for en bedre eller verre verden?

Oljefondet hadde en avkastning på beskjedne 3,5% de siste fem årene. Statens Investeringsfond for Næringsutvikling i Utviklingsland (Norfund) hadde 13,8%. Adm.dir. Kjell Roland sier dessuten at avkastningen kunne vært enda høyere hvis de jobbet for å maksimere profitten (men det gjør de ikke fordi fondet er et bistandspolitisk virkemiddel).


Oljefondssjef Yngve Slyngstad har bedt om å gjøre om oljefondets retningslinjer som pålegger at 50% av aksjer og 60% av obligasjoner må kjøpes i Europa. Med krisetider i Europa betyr det dårlig forvaltning av oljefondet - avkastningen har falt med 8,8% de siste tre måendene, det nestdårligste kvartalet i fondets historie. Kanskje en idé å investere mer i utviklingsland?


Selvfølgelig må målet med oljefondet være å tjene mest mulig penger - det dreier seg tross alt om velferden i framtidas Norge. Samtidig er vi utrolig naive om vi tror at "penger bare er penger". Alt henger sammen med alt, for å si det med Gro, og ingen ting vi gjør - verken med penger eller andre ting - er nøytralt. Finansminister Sigbjørn Johnsen sier at oljefondet ikke er et utenrikspolitisk redskap. Men det er en logisk umulighet. Dersom oljefondet investerer i Europa og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon har dette konsekvenser. Slik er det, enten disse konsekvensene er tilsiktet og ønsket fra norsk side eller ikke.


Så hvorfor ikke ta bort skylappene og bevisst investere i land, selskaper og prosjekter som både gir økonomisk vinning og tilsiktede politiske effekter?


Nå investerer oljefondet hundrevis av milliarder i selskaper som beskyldes for grove brudd på menneskerettighetene og for miljøødeleggelser, og i selskaper involvert i klasevåpenproduksjon - til tross for at oljefondets egne retningslinjer sier : «Fondets midler skal ikke være investert i selskaper som selv eller gjennom enheter de kontrollerer: a)    produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper» 


Da må det være bedre, som Erik Solheim sier, å investere mer i miljø og fattigdomstiltak. Norfunds gode økonomiske resultater (spesielt sammenlikna med oljefondet slik det forvaltes i dag) viser at det til og med kan lønne seg rent økonomisk. Og det er tross alt ingen motsetning mellom å sikre velferden i Norge og å bidra til en bedre verden. 

(Denne bloggposten bygger først og fremst på førstesideoppslaget i gårsdagens Dagsavisen - dessverre finner jeg ikke artikkelen på nettet - dere får heller løpe og kjøpe :) Info om klasevåpen er fra Framtiden I Våre Hender, og bildet fra I Acknowledge Class Warfare Exists på Facebook.)

Gode oljenyheter

Ser ut som om Uganda tar noen seriøse skritt i retning å sikre at oljerikdommen kommer befolkningen til gode!

I en av mine lynraske titt på twitter (selv om jeg egentlig ikke har tid, eller plass i hodet) kunne jeg ikke unngå å legge merke til en melding om at det ugandiske parliamentet krever åpenhet rundt salg av landets olje til utenlandske selskaper. Både politikere som støtter regjeringen og de i opposisjon har gått sammen om dette, og avtaler kan nå ikke ferdigstilles før en reguleringsmekanisme er på plass.

I Norge tror vi gjerne at vi har det så godt fordi vi har olje - dvs at det er pga oljen at vi har råd til å ha så gode sosiale ordninger. Men det er jo ikke sant. I de aller fleste land med olje lever flertallet av folket i fattigdom.

Oljeindustrien er en skitten business. Utenlandske selskaper bryr seg bare om profitt. Lokale ledere bryr seg også bare om profitt - sin egen private, vel og merke.

Vi har det så godt i Norge fordi vi har et godt lovverk og et sterkt sivilt samfunn.

Derfor er det oppmuntrende å se et samlet ugandisk parliament gå i bresjen for lovgivning om åpenhet og kvalitetssikring av salg av landets olje. Og at lokale organisasjoner er med i dette. At folk mener at de har rett til innsyn, og at de håper at oljen kan bidra til arbeidsplasser og ellers forbedringer som vil komme folk flest til gode. Ja til grasrotmakt!

Norske selskaper har sannsynligvis noen svin på skogen i utlandet, dessverre. Derfor er det også bra med god internasjonal lovgiving. EU introduserte tidligere denne uka en lov om åpenhet om økonomiske aktiviteter for hvert eneste oljeutvinnende prosjekt (eller andre mineraler, tømmer, osv) et selskap er med i.

Les mer her.

Skrivemaraton

Det går stort sett BARE i skriving hos meg nå. Litt dårlig timing på oppgaveinnspurten kan du si, med så mye spennende som skjer rundt om i verden, som jeg ikke har tid til å følge godt nok med på. Noen veldig spennende og gledelige hendelser (les: valget i Tunisia) - andre mer ambivalente (les: Gaddafis død). Jeg har i flere dager ikke kunnet åpne twitter-kontoen min fordi det er alt for mye spennende der, og jeg har knapt tørt å bla igjennom Dagsavisen fordi det stort sett hver dag er engasjerende artikler der.

Jeg dropper gudstjenester, treningsøkter, måltider og nattesøvn.

For nå er jeg dypt konsentrert og ensidig fokusert på oppgaveskriving. Om 30 dager skal den leveres!!

Jeg blir skikkelig entusiastisk når jeg tenker på hvor bra den blir! For det blir den virkelig! Jeg vet jeg bryter janteloven når jeg skryter så fælt, men det er ikke til å stikke under en stol at dette blir ordentlig bra.

Derimot blir jeg lettere deppa over det harde nedskjæringsarbeidet som kreves. Jeg må ned på 40.000 ord og det er ingen spøk. Dessuten har jeg fortsatt mye skapende skrivearbeid igjen også, og det er direkte frustrerende å oppleve hvor lang og hard veien fra en ferdig utforma idé i hodet til et ferdig utforma argument på papiret er.

Men det går framover! 30 harde dager til, og så...!

Rike, unge kvinner

Blant Norges unge rikinger (dvs under 30 år) er den aller rikeste en kvinne: Lill Maren Meling Møgster, 27 år, med en formue på over en milliard! Hun har ikke bare arvet alt sammen, men er den av de unge rike som også tjener best, nesten 30 millioner (noen av de andre står med 0 kroner i inntekt). Hun er styreleder, og ikke nok med at hun er ung og rik, hun er den eneste styrelederen i kategorien fiskebåtrederier som har driftsinntekter over 200 millioner kroner.

Den aller yngste på lista over rike er også en ung kvinne: Mia Cathrine Møller har ennå ikke fylt 20 år, men har allerede en formue på 215 millioner.

I disse tider, med #OccupyWallStreet som har tatt av og spredd seg og blitt til #OccupyDurban og OccupyMangeSteder, til og med #OccupyEverywhere, er det kanskje ikke så politisk korrekt å bli glad over millionærer, men nå som skattelistene er ute og avisene skriver om hvem som er rikere enn hvem her på berget tar jeg meg allikevel den friheten og jubler litt over kvinner på topp.

(Infoen om de unge rike damene har jeg fra Aftenposten og IntraFish.)

Multinasjonale massakrer

Væpnede grupper fra flere forskjellige land står bak massakrer og massevoldtekter i østlige Kongo. Jeg skrev i forrige bloggpost at jeg syntes det var bra at den kongolesiske regjeringa har tatt initiativ til en spesial-rett (i går kveld kom jeg på at det heter vel egentlig 'spesialdomstol' på godt norsk...?), der kongolesiske og internasjonale jurister skal prøve saker der internasjonal lov har blitt brutt, dvs forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord.

Med både væpna rebelgrupper og regjeringsstøtta militærgrupper fra flere land involvert, er det flere regjeringer enn den kongolesiske som må ta ansvar og støtte opp om rettsprosesser for rettferdighet. Ikke alle virker villige til det. Rwanda ble dødelig fornærmet over FN-rapporten som anklaget den rwandiske hæren for massakrer av titusener av mennesker på kongolesisk jord og truet med å trekke seg ut av all aktivitet i FN.

Den kongolesiske regjeringas initiativ til opprettelsen av spesialdomstolen er bra. Ikke minst det at de tar konskekvensene av egne knappe ressurser og ønsker samarbeid. Men det er bare ikke fullt så enkelt. Likevel, alle steg i riktig retning er gode og viktige steg. Nå håper jeg at det internasjonale samfunn tar ansvar for sin part, og støtter finansielt, teknisk og med juridisk kompetanse, slik at dette bare er de første stegene i en lang reise mot oppklaring og oppreisning.

Spesialrett for krigsforbrytelser

Den kongolesiske regjeringa tok til seg kritikken fra FN i fjor, om at nesten ingen var blitt stilt for retten for forbrytelsene utført under krigen i perioden 1993-2003, og har tatt initiativet til opprettelsen av en spesial-rett. Det kongolesiske rettssystemet er ikke sterkt nok til å hanskes med den massive mengden av alvorlige forbrytelser, så denne spesial-retten skal bestå av både kongolesisk og internasjonalt rettspersonale og ta for seg saker som involverer krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord.

Flott å lese at den kongolesiske regjeringa tar grep! Ekstra flott fordi det virker som om frivillige organisasjoner og det sivile samfunn er blitt hørt i prosessen, og de støtter forslaget til fulle.

Veldig bra om de overlevdende etter massakrer og voldtekter i stor skala i det minste får juridisk oppreising, og om de ansvarlige ikke lenger får gå fri.

Smilefjes

Jeg hadde en innlevering søndag kveld og hadde en intensiv uke med jobbing dag og natt. I går tok jeg meg heeelt fri - til og med fra laptop og internett - for å markere at jeg var ferdig med noe.

Markeringer og belønninger har blitt en viktig strategi i arbeidet med masteroppgaven. En dag kjøpte jeg meg ullundertrøye etter at jeg hadde blitt ferdig med et underkapittel, for eksempel. En annen gang lakrisbåter.

Jeg ler litt i skjegget av meg selv. Denne typen strategi (altså, å bruke belønning for å få gjort noe riktig) brukes jo helst på hunder. Den brukes riktignok til en viss grad på mennesker også, kanskje særlig barn, psykisk utviklingshemmete eller andre med forholdsvis lav resonneringsevne. Men det er omstridt. Denne strategien lærer deg bare å gjøre ting fordi du får noe godt der og da - den lærer deg ikke å tenke selv, tenke på konsekvenser, tenke på andre, eller ta etisk-baserte valg.

Men på hunder er den bra - og virkningsfull. Den lille søte hunden her i huset, for eksempel, er såå flink og lydig når hun skjønner at det er en godbit på vei.

Og sånn ble jeg og - så flink og gjorde det jeg skulle :)

Men jeg ler altså i skjegget, for jeg anser meg selv for å ha forholdsvis høy resonneringsevne, og sitter altså og skriver på en masteroppgave og burde klare å disiplinere meg selv til å gjøre det jeg skal, men tyr allikevel til belønningsmetoden. Jeg hadde kommet til et punkt hvor det gikk veldig trått, og hvor stoffet gjorde meg nedfor, og jeg hadde lite energi og arbeidslyst. Da måtte jeg sette inn noen tiltak - og et av dem var å innføre belønninger. Og det fungerte veldig bra. Humøret steg, arbeidslysten økte mangfoldig, og jeg har fått gjort mye!

Nå trenger ikke belønningen alltid å være så stor. Et smilefjes i kalenderen ved siden av en avhuket arbeidsoppgave (f.eks. "transkriber lydopptak nr. PB15", "samle alt materiale om jenters vold i ett dokument", eller "skriv utkastet til underkapittelet om gjengene") holder i massevis og utløser en mengde endorfiner!

Nå er en ny arbeidsuke i gang. Forhåpentligvis blir det mange smilefjes!

Mobiltlf-tjeneste gir riktige råvarepriser til afrikanske bønder

Det skjer en hel del spennende og oppmuntrende ting her i verden. I går leste jeg om en fiks mobiltelefontjeneste for yambønder i Ghana.

Vi vet vel alle at det er mye urettferdighet her i verden også. F.eks. at fattige bønder får dårlig betalt for råvarene sine, mens mellommenn tjener grovt, og vi mesker oss.

Denne mobiltjenesten går ut på å gi bøndene informasjon om priser (via sms, antar jeg), slik at de blir mindre avhengig av mellommenn, vet hva avlingen deres virkelig er verdt og kan finne ut når det lønner seg å selge - og dermed få bedre betalt.

En yambonde i Ghana som heter Prosper (navnet betyr å ha framgang, å gjøre det godt!) forteller at før kunne han få 20 ghanesiske penger for 100 yamrotknoller, men nå kan han få så mye som 200 ghanesiske penger! Tenk for en forskjell det kan utgjøre for ham og familien! (Spesielt fordi han ikke bor i en velferdsstat, men må betale for helsetjenester, skolegang for barna, osv, og ikke har sykelønnsordning, uføretrygd, e.l., men er helt avhengig av det han selv produserer.)

Mobiltjenesten gjelder forresten ikke bare yam, men også andre jordbruksprodukter, og finnes i ni forskjellige land i Afrika.

Du kan lese mer her. 

Drømmen hennes vil fortsette

Skriver et lite innlegg før jeg begynner på dagens dyst. På lørdag, altså dagen etter at årets fredsprisvinnere ble annonsert (3 kvinner, hvorav 2 fra Afrika), ble Afrikas første kvinnelige nobelprisvinner gravlagt: Wangari Maathai, som døde av kreft for et par uker siden.


Jeg husker da hun fikk fredsprisen. Jeg var på Landsbrukshøyskolen på Ås den høsten (da forøvrig vedtaket om navneendring ble gjort; institusjonen heter nå Universitetet for miljø og bioteknologi) og altså i nærheten av Oslo, og dro inn for å være med på fakkeltoget. En magisk opplevelse! Kenyanske (og muligens andre afrikanske) damer dansa og sang foran balkongen på Grand hotell, og plassen var full av begeistring.


Wangari Maathai var altså den første kvinnen fra Afrika som fikk prisen. Hun var en foregangskvinne og først ute på flere områder. Blant annet var hun den første kvinnen i øst- og sentral-Afrika som tok doktorgrad. Og selvfølgelig startet og ledet hun bevegelsen hun ble kjent for - Grønt belte-bevegelsen for bærekraftig utvikling. Alt sammen til tross for at hun var født inn i en fattig familie. For en inspirasjon!


Hun tok også del i demokratiseringsprosessen i Kenya, fra å være i opposisjon mot diktatoren Moi til å være folkevalgt i nasjonalforsamlingen, og dessverre til å oppleve opptøyene og volden rundt presidentvalget for et par år tilbake. Det samme har Koigi Wa Wamwere gjort - han som var politisk flyktning her i Norge og nå er folkevalgt i den kenyanske nasjonalforsamlingen. (Jeg husker forøvrig at han hadde en fast spalte i Klassekampen mens jeg gikk på videregående). M&G skriver: "I want to tell Wangari that her dream will continue. We will continue with her struggle," said Koigi Wawamwere, a renowned Kenyan activist once jailed by Moi. "This is what we shall re-dedicate ourselves to." 

Hurra for fredsprisen

For en dag det var i går! Herlige fredsprisutnevnelser, og bursdag til Desmond Tutu. Jeg må innrømme at jeg sitter med nesa for dypt i transkripter (eller hva det nå heter på norsk, altså avskriftene av lydopptak/intervjuer) for tida til å lese og følge opp så mye som jeg gjerne skulle gjort. Jeg vet altfor lite om alle tre damene, men det er over en uke mellom innleveringsfristen min og selve prisoverrekkelsen, så jeg får lese meg opp da :) 


Enn så lenge tenker jeg i stikkordsformat:


- superkult at Leymah Gbawee fikk prisen! Jeg hadde faktisk hørt om sexnekt-kampanjene i Liberia og hvordan kvinnene brukte det som et maktmiddel for å få mennene til å slutte å krige. Rett og slett überkult. 


- (jeg undrer meg riktignok over hvordan det var mulig - at mennene ikke ble voldelige mot konene og voldtok dem som motsvar, men det er kanskje fordi jeg sitter med nesa så dypt i historier fra gata i Durban, der menn som nektes sex svarer med mer vold. Jeg skal prøve å passe meg for å generalisere utover gateverdenen, og tar til meg med entusiasme eksemplet fra kvinnene i Liberia!)


- også spennende med den plassen bønn og ellers tro hadde i den samme fredsbevegelsen (der både kristne og muslimske kvinner kom sammen). Vi lever i et sekularisert samfunn i Vesten, og særlig Europa, og ikke minst Norge, og det finnes til og med en bred oppfatning om at religioner er kilden til krig. Det passer ikke med det jeg har opplevd andre steder i verden. Ikke minst i Kongo så jeg (utfra det lille jeg så, riktignok, jeg skal ikke påberope meg hele sannheten her og nå) at tro på Gud var en kilde til håp, til å jobbe for nasjonsbygging, til å motstå krigens redsler og ondskap, og til å bygge fred og forsoning. Likeledes så jeg i India at religion og tro var en kilde til å kjempe mot undertrykking og for fredelig og rettferdig framgang.


- jeg registrerer at noen mener presidenten i Liberia, Ellen Sirleaf-Johnson, ikke fortjener prisen, blant annet fordi hun ikke har gjort nok for å bekjempe korrupsjon. Min førstereaksjon er at en slik uttalelse er eurosentrisk og at de som sier dette ikke aner noe om den virkeligheten hun står i, men det tar for stor plass hvis jeg skal forklare, så det lar jeg ligge. Derimot tar jeg kritikk om at hun ikke har gjort nok for de fattigste i landet mer alvorlig. Men jeg leste en meget god kommentar i Dagsavisen, som sa noe om at det at hun har politiske motstandere og at opposisjonen angriper henne i politikken, og ikke gjennom kuppforsøk, viser at hun er prisen verdig. Jammen sant, med tanke på den blodige historien i landet. 


- Tawakkul Karman var et ukjent navn for meg. Men flott at prisen retter søkelyset mot "den arabiske våren"! Og kjempebra at kvinner kommer i front som aktive deltakere og pådrivere, og ikke bare som ofre. 


Men nå er det blitt sent (jeg ble avbrutt av et måltid og etterpå har jeg glemt å fortsette...) og jeg skal sove. God natt og god helg! 

Fra skrivepulten

Hoi, tida har flydd! Jammen lenge siden forrige blogginnlegg nå. Jeg skrev vel en gang tidligere at hvis det går lang tid mellom blogginnlegg, så kan det bety at ting går trått. Det er til en hvis grad tilfellet denne gangen også. Det er skikkelig tungt arbeid å jobbe med masteroppgaven. Det er selvfølgelig krevende rent akademisk, men det som virkelig er utfordrende er hvor hardt det er følelsesmessig. Det er tøft å sitte i Norge - å ha det så godt, og å være så langt unna - og skrive om fattigdom, lidelse, urettferdighet. Spesielt fordi det er så personlig.

Mange ganger i høst har jeg ønsket at jeg tok en mastergrad i politikk e.l. i stedet. Jeg kunne fortsatt skrevet om fattigdom og urettferdighet, men det ville vært mer på det teoretiske plan, mer abstrakt. Ikke så hjerteskjærende personlig. For alt jeg skriver om er kjøtt og blod. Dvs personer, og personer som jeg kjenner og er glad i.

Her er to små utdrag fra noe jeg skrev på torsdag. Begge utdragene er fra gruppeintervjuer med gutter:

A: For jenter, når de sover, så kommer gutter / når ei jente sover så kommer det en gutt og tar av buksene, og så / du vet en kniv?
B: Han setter kniven her
Ingrid: Åh, på halsen
A: Ja han setter kniven på halsen hennes, og så blir hun voldtatt.

-

B: Jeg også, jeg tok ham på fersken en gang. Han prøvde å ... (stille)
C: Han prøvde å ta av ham buksene
B: Da våkna jeg, og løp vekk. "Aaaaah! Han prøver å voldta meg!" Da våkna alle som sov rundt oss, og de så at jeg ikke løy. (...) De gjorde ingenting. Fordi de vet at han er en veldig, veldig, veldig, veldig
C: farlig
B: farlig mann

Så, som dere sikkert skjønner, er det ikke akkurat oppløftende. Eller emosjonelt enkelt. Jeg kjenner ikke bare gutten som opplevde voldtektsforsøket, men også han som prøvde å voldta ham. Jeg har sett ham gråte. Jeg har sett ham svett av nervøsitet før vi besøkte mammaen hans, og superlykkelig etter at besøket var vellykka. Jeg har med andre ord sett ham som mye mer enn en voldtektsmann - jeg har sett at han har vært ynkelig, redd, og at han har savna mammaen sin. Samtidig kjenner jeg fire yngre gutter som han har voldtatt eller prøvd å voldta (og vet om enda flere).

Det var selvfølgelig krevende å stå midt oppe i det også, men det er kanskje vanskeligere, eller i hvert fall vanskelig på en annen og minst like vanskelig måte, å være så langt unna. Livene deres er like tøffe, og det gjør vondt å ikke være en del av dem lenger.