Jeg driver og leser en veldig interessant rapport om lokalsamfunnsutvikling og terapi etter seksuell vold og generell krig - og blir så inspirert og gira at pulsen stiger i taket. Et av hovedpoengene i rapporten er betydningen av å arbeide helhetlig - helhetlig i minst to betydninger: 1. Å ikke bare tenke terapi eller mental helse, men å inkludere økonomi og utvikling av lokalsamfunn i arbeidet med f.eks. voldtatte kvinner eller andre med krigstraumer. 2. Å ikke bare tenke på det ene individet som er utsatt for seksuell vold eller annet traume, men å tenke på hele familien, ikke minst barna i berørte familier.
Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...
I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.
Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...
PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!
Det er så spennende å lese om og få påfyll av dette! Det er på ingen måte noe nytt, men tvert imot noe jeg nesten må kunne kalle en lidenskap (effektene på puls og adrenalin når jeg leser tyder på det!). Det er ikke bare en teoretisk overbevisning heller, men noe jeg i det minste har prøvd å gjøre litt av i praksis. Og har funnet ut at det er mye lettere sagt enn gjort...
I arbeidet på gata gikk alt hånd-i-hånd: individuelle samtaler, gruppesamtaler, samtaler om vonde og vanskelige opplevelser, diskusjoner om hva slags aksjoner som kunne settes i gang for å stoppe politivold, diskusjoner om mikrokreditt og sparing, igangsetting av små businesser både med enkeltpersoner og grupper, osv, osv.
Alt gikk ikke supert. Det virkelige liv er vanskelig og komplisert, og følger ingen tekstbokmodell. Men at noe er vanskelig betyr jo ikke at en skal la være å prøve. Spesielt ikke når det er noe viktig noe. Tvert imot...
PS: Rapporten heter "Hope for the future again. Tracing the effects of sexual violence and conflict on families and communities in eastern Democratic Republic of the Congo" og er skrevet av Jocelyn Kelly, Michael VanRooyen, Justin Kabanga, Beth Maclin og Colleen Mullen, utgitt av Harvard Humanitarian Initiative. Jeg kommer nok til å skrive mer om den snart!
No comments:
Post a Comment