50 drap, 150 voldtekter og 35 bilkapringer om dagen

Denne overskriften fanga øyeblikkelig oppmerksomheten min da jeg åpna dagbladet.no her om dagen - og, akkurat som jeg tippa, gjaldt den Sør-Afrika.

Etter at jeg hadde skrevet posten "Om å leve", tenkte jeg at jeg burde skrive en beroligende post om at jeg er trygg her, siden jeg hadde skrevet noe om drepte studenter, væpna ran, osv.

Fakta er tydelig: Sør-Afrika er et vanvittig land, med fryktelig mye drap, voldtekter, ran, vold, osv, osv. Det er ikke til å komme i fra. Men dette skjer i en kontekst. Og i de fleste tilfellene er jeg personlig utenfor den konteksten. Ikke det at det er noe mindre tragisk fordi det ikke skjer meg, men bare for å berolige de som eventuelt er bekymra for meg...

Det aller aller meste skjer i fattige omraader - townships eller locations som det kalles - og det store flertallet av ofre er også fattige. Det skjer mer og mer blant rike også (og det er grunnen til at det får oppmerksomhet så klart, ingen bryr seg vel om hva som skjer blant de fattige). Både ran, drap og bilkapringer. Men statistisk sett er det bare en liten del av helheten.

I begynnelsen var det kjempeskremmende, og det skrev jeg også noe om i det forrige posten - døden føltes nærmere, livet usikkert. Nå har jeg lært mye mer om hvor og når ting hender, og derfor også fått mer innsikt i min egen sikkerhet eller usikkerhet (og økt følelse av kontroll og mestring - som er viktig for mitt psykiske velvære).

Voldtekt er forbundet med makt og kontroll. Sør-Afrika gjennomgår nå en endring i kjønnsstrukturer - fra et svært mannsdominert, patriarkalsk samfunn til et mer likestilt et (selv om det er laaaaaaaaang vei igjen). Menn gir eksplisitt uttrykk for at de kjenner seg truet av denne utviklingen. De mister status og posisjon, og er forvirra og usikre på hvordan de skal takle endringene. Noen menn kompenserer for statustapet, eller forsøker å takle det de oppfatter som en trussel mot deres makt, med maktovergrep slik som voldtekt. Svarte jenter er derfor mye, mye mer utsatt for voldtekt enn meg - siden jeg som både hvit og europeer aldri har vært under deres kontroll. Statistikken er også veldig tydelig paa dette - et enormt flertall av voldtektsofre er svarte. (Da jeg kom, tenkte jeg at jeg var ekstra utsatt, siden jeg som hvit representere de tidligere undertrykkerne og derfor kunne være målet for hevn, men det er visstnok ikke slik i virkeligheten - heldigvis for meg.)

De drepte studentene jeg henviste til har stort sett alle blitt drept i et bestemt område i byen. Det er ikke her på campus at drapene skjer. Jeg lever enormt skjerma. Jeg bor på campus. Jeg sover her, spiser her, leser her, gjør alt her. Det kryr av sikkerhetsvakter både på og umiddelbart utenfor campus. Ingen kommer inn på området uten å identifisere seg. Det er så skjerma at det holdt på å ta knekken på meg i begynnelsen. Bevegelsesfriheten min er så innskrenka at det er helt paa grensa av hva jeg kan takle. Jeg drar som regel til byen med venner. Jeg går riktignok i områder der det stort sett aldri er hvite (jeg har sett noen få, de fleste av dem var tiggere). Men jeg går i byens hovedgate, og kun i dagslys, og drap eller voldtekt er like lite sannsynlig der som i Karl Johan klokka tre mandag ettermiddag.

Jeg kan ikke utelukke muligheten for ran. Men for det første er jeg veldig synlig i gatebildet, og det er derfor vanskelig å gjøre noe mot meg uten å bli lagt merke til (og til tross for en del rasehat, er sannsynligheten størst for at folk vil støtte meg, ikke ranerne). For det andre baerer jeg ingen verdisaker - i hvert fall ikke synlig. Jeg har selv sett en mann bli slått og rana - midt i hovedgata og midt paa dagen - så jeg vet at det er mulig. Men han gikk og snakka i mobilen, så hva kan han forvente?! Jeg har aldri med meg mobilen til byen. Ikke fordi jeg er redd for å miste den, men fordi hvis den buler ut av lomma øker jeg sjansen for å bli rana. Jeg har som regel ikke med meg veske (der jeg evt kunne gjemt mobilen) (igjen fordi det ville økt sjansen for å bli rana), men har småpenger i lomma og store penger i bh-en.

Dette er et farlig samfunn, men jeg er priviligert. Som velstående og ikke fattig, som student som bor på campus og ikke i et utrygt område, som velstående og ikke kjemperik - er jeg veldig heldig. Og så trygg som det er mulig å være.