Om å leve

Jeg driver og leser om å leve i siste fase av AIDS og det å stå overfor døden for tida. Det er ikke triste, deprimerende bøker om tap og slutt, men fascinerende beretninger om lærdom, visdom og rikdom. Det står nesten ærefrykt av det noen mennesker klarer å takle - og ikke bare takle, men lære om seg selv, hverandre, verden og livet - og ikke bare lære, men vokse, gi, leve.

Usikkerhet, en forferdelig skremmende diagnose, smerter, stigma fra omverden, bli forlatt av venner, kanskje også familie, og ikke minst slutten på livet slik vi kjenner det.

Og likevel er det dyp visdom, dyp kjaerlighet, dyp glede, sann livskvalitet som kjennetegner så mye av det de forteller. Og nesten alle sier at de ikke vært foruten den delen av livet. Det blir veldig klisjeaktig når jeg skriver om det, men jeg kan ikke skanne hver artikkel og hver bok og legge ut her - dessverre.

I fjor på denne tida følte jeg at døden var veldig nær. Jeg husker jeg følte at døden fulgte meg på venstre side, ca en halvmeter bak meg. Det var overveldende å komme så nær døden som jeg gjorde på Dream Centre (sjukehus for mennesker med aids). Snakke med døende jenter, gutter, damer og menn. Se smertene og kampen for å leve, men også verdigheten og livskraften mange av dem hadde.

Det var også et sjokk aa komme til Sor-Afrika, der alle klassekameratene mine hadde sett væpna ran, og det kommer nesten ukentlige meldinger om studenter som er blitt drept. Jeg hadde aldri vært i en situasjon hvor jeg følte at min egen sikkerhet og mitt eget liv var såpass skjørt.

Så selv om jeg en stund tenkte å holde bursdagen min hemmelig, fordi jeg syntes det var fælt å bli så gammel, endte jeg opp med en storslagen feiring - av å være i live. For første gang i mitt liv var det ingen selvfolge, og jeg var så glad og takknemlig for den velsignelsen det er å leve.

Naa er det en ny bursdag, og jeg har blitt enda gamlere - og jeg er igjen berørt av mysteriet "aa leve". Det blir ikke like mye brask og bram-feiring i aar som i fjor, men jeg er fortsatt - eller igjen - glad for at jeg lever.

La meg avslutte med et sitat fra en av beretningene om aa leve:
"If I have never seriously thought about my inner being, if I have lived always on the surface of things with no attention to the values that sustain our individual or common life, if I have made no effort to understand myself and the pattern of my reactions to people, if I have avoided any insight into the reasons for my behaviour and my misbehaviour, if I have lived so superficially that I have always been running, running, running away from the harsh problems and realities of primal suffering and social injustice, then I shall know what a fearful thing it is to fall into the hands of the Living God, because I will have nothing to bring him except a thin veil of confused images signifying nothing but wasted opportunities."

Hentet fra Kubler-Ross: "AIDS The Ultimate Challenge"