Fysisk avstraffelse av barn

Jeg sa at jeg skulle komme tilbake med mer om barneoppdragelse og fysisk avstraffelse. Vi sitter i en klasse full av psykologistudenter - og loven om at det skal bli forbudt aa slaa barn moter motstand! Kan dere tenke dere noe slikt? Problemet er at folk mangler alternativer. Slik som det er utenkelig for oss at det skal vaere greit og normalt aa slaa barn, slik er det ubegripelig for dem at det gaar an aa la vaere.

'Jeg ble slaatt som barn, og jeg har ikke lidt pga det, men vokst opp til aa bli et godt, samfunnsnyttig menneske' er en typisk kommentar. Argumentet er tvilsomt av flere grunner. For det forste er det slik at selv om enkeltpersoner ikke tar skade av en ting, kan denne tingen allikevel vaere generelt skadelig (det finnes f.eks. roykere som ikke dor av lungekreft - det betyr ikke at royking ikke er skadelig eller oker sjansen for aa faa lungekreft).

For det andre blir slike opplevelser og konsekvenser ofte undertrykt, slik at personen kan aerlig mene det hun sier, men hun kan lide av det underbevisst for det. Og for det tredje har jeg flere kamerater som sier slike kommentarer, men som jeg vet at har vaert voldelige ved flere anledninger i lopet av oppveksten/ungdomstida - noen har til og med knivstukket andre. Jeg paastaar ikke at voldsepisodene senere i livet var resultater av behandlingen de fikk som barn, men det viser bare at selv om personer sier at de ikke tok skade av det, kan det finnes motstridende indikatorer.

Det alvorligste, etter min mening, er den underforstaatte laerdommen som ligger i slik barneoppdragelse - nemlig at vold er en akseptabel metode for konfliktlosning, og at det er den sterkestes rett/mulighet til aa lose konflikter paa denne maaten. Fysisk avstraffelse av barn er i folge mange forskningsstudier sterkt forbundet med annen type vold i samfunnet. Sor-Afrika er jo et eksempel paa et generelt voldelig samfunn der fysisk avstraffelse er vanlig. Studier av befolkningsgrupper i Storbritannia og USA viser det samme.

Jeg har ikke forskningslitteratur aa stotte meg paa naar det gjelder den kommende paastanden, men min personlige mening er at jeg tror at vold i barneoppdragelsen forer til vold mot kvinner i ekteskap/familie/kjaersteforhold. For det forste pga den generelle laeringa av vold som en mulig og akseptabel metode for konfliktlosning. Viktigere tror jeg det er at vold er en definerende faktor av hvem som har mest makt. Det er pr definisjon den sterke (forelderen) som slaar den svake (barnet). Med makt mener jeg ikke bare fysisk styrke, men makt til aa kontrollere den andres oppforsel.

Mange menn rapporterer at de foler seg forvirra og trua i mote med kvinnefrigjoringen her i landet. Det er masse fokus paa at kvinner skal ha like rettigheter og muligheter som menn - den nye kvinnerollen. Men ikke noe fokus paa hva den nye mannsrollen skal vaere. Noen menn foler seg makteslose, rettighetslose, statuslose, tvunget i et hjorne uten aa se muligheter. En vei ut av makteslosheten er aa ty til vold. Da blir han igjen den med makten, den med kontrollen over seg selv og partneren. Han blir pr definisjon den sterke.