Vi skulle liksom utnytte 1.mai-fri-fra-kontoret-dag og ta ei langhelg i Nindja, men det ble seks dager... En av grunnene til forsinkelsen var det dårlige føret. Vi satte oss fast så mange ganger at jeg kom ut av tellinga (husker at jeg telte 8, og deretter er alt bare ei røre...). På bildet under ser vi en av de første gangene vi strevde. Mannfolka spadde unna gjørme, dytta og dro i lastestroppen. Vi holdt på et par timer for å komme opp denne bakken, så vi tiltrakk oss en del oppmerksomhet og mange unger som hadde en veldig morsom og interessant dag de sent glemmer (en hviting-mann som graver og dytter og ei hviting-dame som satte seg bak rattet da de trengte musklene til hviting-mannen til å være med å dytte).
To ganger måtte vi tømme bilen for all last for å komme oss videre: 1 tonn med sement (20 sekker à 50kg) pluss en del hundre kilo med annen last (jern, salt, mjøl, m.m.). Lasta måtte bæres en del meter over et gjørmehav og så lastes opp i bilen igjen, begge gangene.
All lasta gjorde at vi var lave bak, og det hendte at noen måtte krype under bilen for å spa fram bakakslingen e.l.
Etter å ha kommet cirka bare en tredjedel av veien, var det blitt mørkt og vi satte oss fast igjen - og fant ut at det var ikke mulig å fortsette helt fram. Så vi satte oss så godt til rette i bilen som vi kunne, fem voksne og en baby, og "sov" til neste morgen (hvilte, i alle fall). Hjemveien gikk heldigvis bedre. Da hadde det vært tørt vær i flere dager, så veien var god og tørr de fleste steder. Vi hugde to trær og reparerte ei bru før vi fortsatte videre, og møtte på litt andre utfordringer også, men vi kom i det minste fram på én dag og slapp å sove i bilen igjen.
Men selve arbeidet gikk heldigvis bra. På bildet under har vi fått tilpassa jernring nr. 2.
Sanda ble båret i sekker på hodet, og målt i tønner. Det ligger mye innsats bak ei tønne med sand!! (Mursteinen i bakgrunnen av bildet er også båret flere kilometer - utrolig sterke damer i denne landsbyen!)
Det var stort sett damer fra den lokale menigheten som bar sand, men på slutten hjalp en del barn, ungdommer og menn til også. Det ser idyllisk ut når de kommer i lang rekke opp bakken med den vakre fjellbakgrunnen, men svetten silte, for å si det sånn...
Men sterke damer og imponerende stor lokal innsats inspirerte til å ta i et spadetak! Sjelden svetten siler så mye på meg i flere timer på rad... For en kontorrotte som meg var det utrolig deilig å legge seg om kvelden og være skikkelig sliten i kroppen.
Til slutt var tanken ferdig murt og røret fra takrenna kunne plasseres. Tanken ser kanskje liten ut, men det er fordi halvannen meter er skjult av all jorda som vi spadde rundt. Inni er den tre meter dyp, og skal få plass til 36.000 liter vann. Ikke så mye for et sjukehus i tre måneder, men atskillig mer enn null liter!
Nå mangler det bare å få betalt for sementsekkene... Og å pusse murveggen utvendig og innvendig, få på noen rør til. Men vi har kommet laaangt - og er veldig godt fornøyde! Sjukehusstaben og hele nabolaget har vært med i arbeidet og det er veldig inspirerende å jobbe med så ivrige og sterke folk!
Kanskje det er i anledning bursdagen min at nettet plutselig ble så bra (etter å ha vært dårlig i går og i dag tidlig) at jeg kan laste opp masse bilder!?
To ganger måtte vi tømme bilen for all last for å komme oss videre: 1 tonn med sement (20 sekker à 50kg) pluss en del hundre kilo med annen last (jern, salt, mjøl, m.m.). Lasta måtte bæres en del meter over et gjørmehav og så lastes opp i bilen igjen, begge gangene.
All lasta gjorde at vi var lave bak, og det hendte at noen måtte krype under bilen for å spa fram bakakslingen e.l.
Etter å ha kommet cirka bare en tredjedel av veien, var det blitt mørkt og vi satte oss fast igjen - og fant ut at det var ikke mulig å fortsette helt fram. Så vi satte oss så godt til rette i bilen som vi kunne, fem voksne og en baby, og "sov" til neste morgen (hvilte, i alle fall). Hjemveien gikk heldigvis bedre. Da hadde det vært tørt vær i flere dager, så veien var god og tørr de fleste steder. Vi hugde to trær og reparerte ei bru før vi fortsatte videre, og møtte på litt andre utfordringer også, men vi kom i det minste fram på én dag og slapp å sove i bilen igjen.
Men selve arbeidet gikk heldigvis bra. På bildet under har vi fått tilpassa jernring nr. 2.
Sanda ble båret i sekker på hodet, og målt i tønner. Det ligger mye innsats bak ei tønne med sand!! (Mursteinen i bakgrunnen av bildet er også båret flere kilometer - utrolig sterke damer i denne landsbyen!)
Det var stort sett damer fra den lokale menigheten som bar sand, men på slutten hjalp en del barn, ungdommer og menn til også. Det ser idyllisk ut når de kommer i lang rekke opp bakken med den vakre fjellbakgrunnen, men svetten silte, for å si det sånn...
Men sterke damer og imponerende stor lokal innsats inspirerte til å ta i et spadetak! Sjelden svetten siler så mye på meg i flere timer på rad... For en kontorrotte som meg var det utrolig deilig å legge seg om kvelden og være skikkelig sliten i kroppen.
Til slutt var tanken ferdig murt og røret fra takrenna kunne plasseres. Tanken ser kanskje liten ut, men det er fordi halvannen meter er skjult av all jorda som vi spadde rundt. Inni er den tre meter dyp, og skal få plass til 36.000 liter vann. Ikke så mye for et sjukehus i tre måneder, men atskillig mer enn null liter!
Nå mangler det bare å få betalt for sementsekkene... Og å pusse murveggen utvendig og innvendig, få på noen rør til. Men vi har kommet laaangt - og er veldig godt fornøyde! Sjukehusstaben og hele nabolaget har vært med i arbeidet og det er veldig inspirerende å jobbe med så ivrige og sterke folk!
Kanskje det er i anledning bursdagen min at nettet plutselig ble så bra (etter å ha vært dårlig i går og i dag tidlig) at jeg kan laste opp masse bilder!?
No comments:
Post a Comment