Langt-uti-gokk-skoler

Jeg begynte for en stund siden å fortelle fra turen vår til Itombwe-fjellene. Det har vært sterke stammemotsetninger der, den samme konstellasjonen som folkemordet i nabolandet, men de har klart å gå fra frykt og vold til å feire gudstjeneste sammen og lovprise Gud i enhet og kjærlighet. Virkelig u-trolig.

Men turen var minnerik på så mange måter. Høyplatået Itombwe er omtrent på høyde med Galdhøpiggen, og det er omtrent like vanskelig å kjøre dit som på Galdhøpiggen også - i hvert fall i regntida. Gjørmeveien blir superglatt og stupene som bilen kan rulle nedover er skremmende dype. I ni-ti måneder av året kan man ikke komme fram med bil. Da må man ta beina fatt, i to-tre-fire dager til de nærmeste landsbyene. Nå var det siste uka før regnet begynte (dvs siste uka i august), så vi hev oss rundt og benytta denne siste sjansen til å komme fram med bil før neste tørketid. Høyden gjør at det er atskillig kaldere enn Bukavu, selv om Bukavu også generelt er svalt og behagelig med sine 1500 moh. Jeg bokstavelig talt hakka tenner om natta!

Jeg hadde æren av å representere Pym under åpningsseremonien av et seminar for rektorer. Rektorenes takknemlighet for litt oppmerksomhet og for besøk er vanskelig å beskrive, og veide definitivt opp for kulden. Jeg treffer voksne menn som aldri før har sett en misjonær på besøk. Verre er det at skoleinspektørene aldri har tatt den strabasiøse turen opp dit, så rektorene har ikke fått noen oppfølging eller hjelp. Nivået på noen av skolene er forferdelig. 0 av 23 elever bestod avgangseksamen på den ene videregående skolen. ACAD (CELPAs prosjektorganisasjon) har samla rektorene for et seminar i ledelse. På testen før seminaret scorer rektorene i snitt 8 av 100 poeng. Noen kan ikke å føre klasseregister engang. Her trengs det virkelig innsats og oppfølging! Heldigvis er nivået på noen av de andre skolene riktig bra, så de diskuterer og lærer av hverandre og av lærerne som har kommet fra Bukavu. Rektorene suger til seg alt de kan få av input, og er begeistra og oppglødde da jeg treffer noen av dem på kvelden igjen. 

Jeg ble også ganske oppglødd. Dette er et av våre sterkeste kort! Langt oppi fjellene, langt inni skogene, der det bor massevis av barn - der er vi og dit når vi! Overalt langs hovedveiene her i Sør-Kivu står det skilter som reklamerer for alt forskjellige hjelpeorganisasjoner gjør. Men langt utenfor allfarvei - der er det ingen slike skilt.  I hundrevis av landsbyer der "ingen andre" er, der har vi skoler. CELPA bygger og driver skoler, med statlig pensum og nasjonale prøver, lærere som gjør en stor innsats til tross for liten lønn, engasjerte foreldre og ivrige barn. Hundretusenvis (!) av barn får utdanning takket være disse skolene. Disse ungene har rett på utdanning - og de har rett på kvalitet i skolen. Nå er jeg glad for at noen av de glemte rektorene, lærerne og langt-uti-gokk-skolene blir nådd, slik at disse barna får en bedre skolegang.

Kameraet ble ødelagt første dag på turen, så dette bildet er fra et annet langt-uti-gokk sted inni skogene i Sør-Kivu.