I helga var vi i Kaziba og reparerte kraftverket. (Jeg reparerte riktignok ikke så mye, men jeg hjalp til med å være en tenke-høyt-partner og med oversetting mellom norsk og swahili, så jeg tillater meg å skrive "vi" ;)
Siste delen av kanalen, med kraftverket i det fjerne. Ikke akkurat rent vann...!
Musafiri, Masumbuko, Ashiza og LG var et veldig godt team, som jobba fra morgen til kveld og enda litt til (holdt på til nesten midnatt ene dagen). Så ble det jammen gode resultater også.
Massevis av trebiter ble tatt ut med makt og mange redskaper, og skovlene ble, også med mye makt og noen redskaper, satt i riktig posisjon igjen. Bare tre av 17 skovler stod riktig fra før av, og inkludert alle trebitene og noen plastikkflasker som har vært inni der, er det ikke så rart at kraftverket har hatt problemer.
Men nå fungerer det kjempebra. Sjukehuset kjørte på med begge autoklavene og mye annen belastning, og strøm ble sendt ut i landsbyen uten problemer.
Søndag morgen stod vi opp grytidlig, og ga oss i vei oppover bratte fjellskråninger. Nydelig natur, selv om jeg må innrømme at jeg hadde nok med å komme meg opp og nøt naturen mer da det begynte å flate ut da vi hadde kommet oppi høyden.
Morgendisen hang tungt nedover fjellskråningene.
Her begynner vi endelig å nærme oss, og ser helsesenteret øverst, og skolen lengre nede (og kan så vidt skimte kirka).
Menigheten i Kafindjo ligger idyllisk til og vi hadde en veldig trivelig søndag der.
På bildet under ser vi såvidt meg og pastoren på vei opp for å se på helsesenteret etter gudstjenesten.
Mens halve menigheten var igjen på kirkebakken og skravla en time eller to.
Så var det å ta fatt på hjemveien igjen. Det gikk faktisk bra det også, selv om det var deilig å se Kaziba i det fjerne og vite at vi snart var framme/nede igjen... Ikke bare bare for ei kontorrotte som meg å legge ut på slike ekstremkirketurer :)
Men det som sitter igjen sterkest er gleden over at kraftverket fungerer igjen. Særlig med tanke på sjukehuset og hvilken forskjell det utgjør å ha tilgang på strøm eller ikke der.
Siste delen av kanalen, med kraftverket i det fjerne. Ikke akkurat rent vann...!
Musafiri, Masumbuko, Ashiza og LG var et veldig godt team, som jobba fra morgen til kveld og enda litt til (holdt på til nesten midnatt ene dagen). Så ble det jammen gode resultater også.
Massevis av trebiter ble tatt ut med makt og mange redskaper, og skovlene ble, også med mye makt og noen redskaper, satt i riktig posisjon igjen. Bare tre av 17 skovler stod riktig fra før av, og inkludert alle trebitene og noen plastikkflasker som har vært inni der, er det ikke så rart at kraftverket har hatt problemer.
Men nå fungerer det kjempebra. Sjukehuset kjørte på med begge autoklavene og mye annen belastning, og strøm ble sendt ut i landsbyen uten problemer.
Søndag morgen stod vi opp grytidlig, og ga oss i vei oppover bratte fjellskråninger. Nydelig natur, selv om jeg må innrømme at jeg hadde nok med å komme meg opp og nøt naturen mer da det begynte å flate ut da vi hadde kommet oppi høyden.
Morgendisen hang tungt nedover fjellskråningene.
Her begynner vi endelig å nærme oss, og ser helsesenteret øverst, og skolen lengre nede (og kan så vidt skimte kirka).
Menigheten i Kafindjo ligger idyllisk til og vi hadde en veldig trivelig søndag der.
På bildet under ser vi såvidt meg og pastoren på vei opp for å se på helsesenteret etter gudstjenesten.
Mens halve menigheten var igjen på kirkebakken og skravla en time eller to.
Så var det å ta fatt på hjemveien igjen. Det gikk faktisk bra det også, selv om det var deilig å se Kaziba i det fjerne og vite at vi snart var framme/nede igjen... Ikke bare bare for ei kontorrotte som meg å legge ut på slike ekstremkirketurer :)
Men det som sitter igjen sterkest er gleden over at kraftverket fungerer igjen. Særlig med tanke på sjukehuset og hvilken forskjell det utgjør å ha tilgang på strøm eller ikke der.
No comments:
Post a Comment