Gateliv - og veien tilbake til familien

Vi er nettopp tilbake fra Kinshasa, og er stappfulle av inntrykk, men noe av det som sitter sterkest i er besøket på gatebarnsenteret som noen ildsjeler der driver. Etter å ha jobba med, tenkt på, drømt om, grått over, vært lykkelig på grunn av - etc etc - barn og ungdommer som bor på gata i Durban i flere år, vakte det noe i meg å treffe på disse ungene og ungdommene i Kinshasa. Noe er likt, mye er forskjellig.

Jeg får så klart bare et lite glimt av et så kort besøk, men inntrykket mitt var positivt.

På bildet over er jeg sammen med den eneste jenta som bor på senteret, sammen med 15 gutter. De andre 15 jentene som får hjelp av gatebarnsenteret bor nemlig i fosterfamilier. Det hørtes ut som en veldig god løsning - å få omsorg fra en familie, bo i et ordentlig hjem, ha en mamma å forholde seg til, mens sosialassistene leter etter den opprinnelige familien din. Gatebarnsenteret får ros av barne- og familiedepartementet pga dette opplegget sitt.

I Durban var seksuelt misbruk i opprinnelig familie (som oftest av en stefar eller onkel) en grunnleggende årsak til at jentene flytta på gata. I Kinshasa er en hovedårsak til at de havner på gata at familiene deres kaster dem ut for å bli kvitt "fattigdomsforbannelsen". Dette gjelder både jenter og gutter. Familier sliter med arbeidsledighet og generell fattigdom og nød, og leter desperat etter en løsning for forbedring i livene sine. Så kommer det noen og "profeterer" at det er et av barna som er årsaken til "fattigdomsforbannelsen", det er pga "trolldom" at de har det så vanskelig - og løsningen blir å sende den utpekte ungen ut av hjemmet og familien.

En manglende forståelse for fattigdommens grunnleggende og opprettholdende årsaker finner vi både blant rike og fattige folk, både i Europa og i Afrika. Hvor mange tenker ikke på fattigdom som forårsaka av latskap, mangel på initiativ, mangel på innsats? Jeg har skrevet om menneskers kobling mellom Gud og velstand/fattigdom tidligere, og nøyer meg bare med å påpeke at vi er mange som kan trenge å se sannheten om politiske og økonomiske strukturer i øynene...

Men her får det jo en veldig tragisk konsekvens, i og med at barn og ungdommer havner på gata. Fordelen er at det er noen veldig konkrete misoppfatninger som ligger bak gatetilværelsen, så sosialassistentene kan med gode dialogevner få den opprinnelige familien i tale, som etter hvert kan åpne hjem og hjerter for barna sine igjen. Jeg sier ikke at det er enkelt, men det er enklere enn å drive med familiegjenforening i hjem der stefaren som seksuelt misbrukte barnet tas i forsvar av barnets mor... Så jeg ble håpefull av besøket i Kinshasa!

På bildet over ser vi frokosten som inntas - og det er et lite under i seg selv. Senteret har vært finansiert av UNICEF, men i år er støtten forsinka så nå drives alt på frivillig basis. Enkeltpersoner i byen har i hele år gitt mat til barna og ungdommene på senteret. Herlig at man i landet som har blitt rangert som verdens fattigste land ser et slikt engasjement og en slik giverglede og offervilje! Igjen - jeg ble håpefull!

På bildet under ser vi at gleden og latteren satt løst - og vi ser lederen helt til venstre i bildet. Han har jobba frivillig uten lønn i hele år. Kudos! I Norge skjønner vi kanskje ikke helt hva det innebærer - vi har gratis helsetjenester, fungerende sosialtjeneste, og kan helt fint overleve en stund uten lønn. Men HER - å være villig til å jobbe uten å motta en dollar - jeg tar virkelig av meg hatten!

Men han brenner for ungene og for arbeidet. Noen kvelder går de ut i gatene for å finne unger som nettopp har kommet på gata. Det er mindre komplisert å gjenforene de helt nye med familiene sine, enn de som har bodd lenge på gata - slik kjenner jeg det igjen fra Durban også. De oppsøker familiene og går tålmodig igjennom deres prosesser og legger til rette for at ungene skal ønske å hjem igjen og at familiene skal ønske at ungene kommer hjem igjen. Og de hjelper ungene med å komme seg tilbake på skolebenken.

På bildet over ser vi Jean som sitter og jobber med lekser. Han er nr. 1 i klassa si! Intelligent og ikke minst supergira på skolen! Utfordringen er å betale skolepenger, så kjenner du at det brenner i hjertet er du velkommen til å sende en sum! Det samme gjelder Enok på bildet under. Han har mista så mye skolegang gjennom mange år på gata og har slett ikke lyst til å begynne i tredjeklasse på barneskolen sammen med småtassene - han vil bli bilmekaniker. Han er supergira og spør hver dag om han ikke kan få begynne snart - men da må noen først skaffe fem tusen kroner...

Disse guttene som er gira på framtida, som drømmer om å bli bilmekaniker og som er nr. 1 i klassa si, jentene som bor i fosterfamilier, enkeltpersoner som skaffer mat, ildsjeler som jobber gratis i verdens fattigste land, familier som har misforstått hvorfor de er fattige men som ikke har skada barna sine seksuelt og som har relasjoner som ganske enkelt kan gjenoppbygges - alt dette gjør meg veldig håpefull!