"Det gjenstaar for regjeringen aa mote en diktator den ikke liker"*

Apropos "diskusjoner om ... situasjonen i Zimbabwe" som jeg refererte til i forrige post: Sor-Afrikas posisjon og handlinger (eller mangel paa saadanne) i forhold til Zimbabwe er et hoyaktuelt tema som stadig kommer igjen i diskusjoner, baade her paa campus blant venner og i aviser o.l.

Regjeringen nekter nemlig aa kritisere president Mugabe, til tross for at hele nasjonen lider under matmangel og inflasjonen setter stadig nye rekorder.

Sor-Afrikas regjering utsettes for mye kritikk pga dette, baade innenfra og utenfra, og jeg er enig i at det er trist at de er saa handlingslamma og tilsynelatende likegyldige overfor lidelsene i nabolandet.

Mangelen paa kritikk av Mugabe forklares med at han var en viktig alliert i frigjoringskampen i Sor-Afrika, og det er selvsagt ikke lett aa snu ryggen til en gammel venn (eller rettere: aa stikke en kniv i ryggen til en gammel venn) - selv om den gamle vennen ikke lenger er en frigjoringshelt men en despot. Det som er litt trist, er at regjeringen ikke ser ut til aa forstaa at Zimbabwe stotta folkets frigjoringskamp i Sor-Afrika, og at Sor-Afrika derfor ogsaa har en takknemlighetsgjeld til folket i Zimbabwe, ikke nodvendigvis til presidenten personlig.

Men, men, Zimbabwe er naa en sak. Sor-Afrikas offisielle holdning kan forstaas, selv om jeg personlig ikke er enig. Derimot fikk jeg meg en støkk da jeg leste avisa i dag: Det forste Sor-Afrika gjorde da de inntok et (midlertidig) sete i FNs sikkerhetsraad var aa nedlegge veto mot en fordommelse av menneskerettighetsbruddene i Myanmar (tidl. Burma). Hvordan er det mulig?

Myanmar har et av de mest undertrykkende regimene i verden. De er slett ingen god, gammel nabo. Ikke en afrikansk bror. Jeg kan overhode ikke se noen grunn til at det "nye" demokratiske Sor-Afrika vil assosieres eller stotte et despotisk regime der.

Bortsett fra Sor-Afrikas problematiske forhold til egen identitet:
Paa den ene siden mer avansert og utviklet enn resten av Afrika, og "for gode" til aa vaere som dem. Ikke bare demokratisk, men ogsaa kapitalistisk, med et hoyt nasjonalprodukt og en fresende industri. En av de store gutta i verden - det er i hvert fall maalet.
Paa den andre siden "radikale", anti-vestlige, "vi er blant de undertrykte og ikke blant undertrykkerne" (til tross for aggressive ekspansasjon paa markedet i andre afrikanske land som innebaerer total overkjoring av lokale ressurser).

De maa paa den ene siden holde seg paa god fot med USA ++ pga den orgasmiske drommen om okonomisk vekst (og total likegyldighet overfor menneskelige konsekvenser). Paa den andre siden strever de desperat for ikke aa bli stemplet som kapitalistiske USA-slikkere, men beholde statusen som undertrykte frihetskjempere, "black is beautiful", idealister med hoyere standard og maalsetting enn okonomisk vekst.

En vanskelig balansegang...

*sitat: Tony Leon, leder for opposisjonspartiet Democratic Alliance