Jeg har ikke skrevet noe på en stund nå. Det er ikke fordi jeg ikke har noe å skrive - det er mer fordi det er for mye å skrive og for liten tid til å fordøye og gjøre det på... Men jeg skal komme mer tilbake til det senere. Forst noen glimt fra Zimbabwe. For å minne meg selv om at det er ikke så verst her. Jeg føler det er galskap her i Sor-Afrika, men det er ingenting i forhold til der. Her er noen utdrag fra det siste nyhetsbrevet til Sabona (www.sabona.no):
"Det finnes ikke mat i Zimbabwe. Så de få som kan, reiser over grensen etter mange måneder oppsparte midler, for å ta med seg hjem det lille de har råd til. En liter kokeolje. En sekk med maismel. Og det var det. Det blir mange måneder til neste reise. Er de heldige, klarer de å få med seg noen kilo sukker hjem. Slik at de kan selge litt sukker med høy avkasting. Noen steder selger de t-skjeer med sukker."
"Da 100 milliarder-seddelen ble trykket opp i sommer var det ikke nok til et brød engang. Og brød - det får man ikke tak i. De få som tjener noe må stå dagesvis i kø for å få ut lønna. Innen den er tatt ut, er den ikke verd noe. Maksgrensen for uttak pr. dag betyr at du må stå 3 dager i kø for å ha råd til å kjøpe et brød eller noen pakker kjeks."
"Lønna hans er ikke nok til transport. Mat finnes ikke. Han må til Botswana for å handle mat. “Kan du tenke deg, Yngi, der jeg kom hjem etter et døgns strevsom reise, 7 timer ved grensen, sinte vakter, botswanere som hater oss, jeg kom hjem klokken 3 om morgenen. Med en liten pose matvarer. Maismel og kokeolje. Jeg hadde ikke råd til såpe engang. Dette er en mann som jobber som rektor!"
Hva skal man si? Dette er galskap.
No comments:
Post a Comment