To mennesker

Jeg kommer fra byen nå. Det begynte å bli mørkt, og det var guffent da jeg måtte stoppe ved et av de 'skumle' lyskryssene nede i byen. Da jeg kom til naboporten der jeg parkerer, stod det en mann der - halvgjemt i skyggene, og jeg var en smule skeptisk... Jeg må gå ut av bilen for å låse opp porten, og jeg prøvde å vurdere - skal jeg la motoren stå og gå eller slå den av? Jeg bestemte meg for å la den stå og gå, slik at det ville være enkelt å ta bilen, og risikoen for at noe skjedde med meg ville være minst mulig (jeg vet ikke om det er riktig, men det var det jeg tenkte der og da i hvert fall).

Det viste seg at mannen bare spurte om brød. Han var sulten, og slett ikke farlig. Vi kom i snakk, og han var ikke bare hyggelig men også velinformert. Da jeg sa at jeg kom fra Norge, visste han at det er et skandinavisk land, og at vi hadde støtta kampen mot apartheid tidligere enn andre europeiske land. Det har jeg knapt opplevd tidligere - de aller fleste ser ut som et stort spørsmålstegn når jeg sier Norge (no way??).

Det ble en kjempehyggelig opplevelse. Vi så mennesket i hverandre. Vi overkom to vanskelige barrierer: først da jeg tenkte han kanskje var farlig, og så da han bad om brød. Først møtte jeg ham med skepsis og aktsomhet, og så han møtte meg med ydmykelse. Men i et magisk øyeblikk kunne vi speile oss i hverandre, og gjenkjenne mennesket i oss selv og den andre - i den andre.

Beviset at vi møttes som mennesker, og ikke som overmenneske og undermenneske, kom da vi skiltes. Han sa ikke "ma'am" til meg slik standardreplikken er, særlig når maktbalansen er skjev som i dette tilfellet (han ber om brød, jeg gir brød). Men det var ingen ydmykelse i øynene hans lenger, ingen underdannighet, ingen fornedrelse. Og det var heller ingen skepsis eller frykt i blikket mitt. Jeg tror hans overraskelse og glede over å speile seg i et annet menneske og gjenkjenne mennesket i oss begge var like stor som min. For han var et eneste stort smil - ikke det opphøyende 'takk for at du ser i nåde til meg og gir meg brød'-smilet. Men et 'for en fantastisk følelse å være anerkjent som menneske'-smil. Og jeg tror jeg smilte det samme smilet. Og det var ingen stakkarsliggjørende replikker, verken fra den ene eller den andre, men en varm og ekte "take care".

Det var virkelig en fantastisk følelse. Det er nemlig ikke lett å overkomme disse barrierene som til vanlig skjuler mennesket i oss selv og hverandre. Dette kan jeg leve lenge på.