En utmattende dag i retten

Jeg vet ikke hva som skjer - jeg føler jeg ikke gjør annet enn å fly mellom fengselet, politistasjoner og rettssaler. Det er som om alle blir arrestert for tida... I dag var en veldig utmattende dag, der jeg og ei jente fra gata var innom ikke mindre enn seks rettslokaler og politistasjoner før vi endelig fant han vi lette etter.

Jeg hadde 110 oppgaver fra førsteårsstudentene som jeg måtte rette, og hadde håpa å komme langt i dag. Da ei jente fra gata ringte i går kveld og sa at kjæresten var blitt arrestert og at hun ønsket hjelp til å finne ham, tenkte jeg at det tar max 2 timer, så fra kl 10 og utover hele dagen kan jeg sitte og rette oppgavene. Den gang ei.

Det blir en veldig lang historie hvis jeg skal fortelle om alt strevet vi var igjennom før vi fant ham, men da klokka var 10 var vi ennå bare ved den andre av de nevnte seks rettslokalene/politistasjonene vi var innom i løpet av dagen, så, som dere sikkert skjønner, planen min gikk i vasken og det ble en laaang dag.

Jenta var ganske fortvila, og var redd de ville sende kjæresten til Westville (fengselet) mens han venta på domsavgjørelsen. Hun håpa at han heller kunne bli løslatt i min varetekt. Det har hendt tidligere, men det har enten vaert med folk som jeg kjenner godt og stoler på at oppfører seg ordentlig under ventetida og ikke stikker av, eller med noen som har blitt tatt for prostitusjon, men som er unge og som påtalemyndighetene ikke riktig vet hva de skal gjøre med og dermed bare blir letta hvis jeg kommer og vil ha dem.

Denne gangen var jeg en smule skeptisk, siden jeg fant det ganske sannsynlig at de var skyldige, veldig sannsynlig at de vil gjøre noe galt i lopet av ventetida, og jeg kjenner den ene bare litt og den andre ikke i det hele tatt (det viste seg nemlig i løpet av dagen at kjaeresten til jenta som jeg gikk sammen med var blitt arrestert sammen med en kamerat). Sistnevnte er et typisk eksempel på alle de som jeg ikke kjenner men som kjenner meg veldig godt - han hilste med skulderklem og klapp pa ryggen som om vi var gamle kjente og kunne navnet mitt og all ting.

Skulderklem er forresten en slags klem der begge setter fram høyre skulder, slik at man ikke klemmer med hele kroppen, men bare med den hoyre skuldra til hverandre - den kombineres med å håndhilse (med høyre hand) og av og til med å dunke den andre andre i ryggen med venstre hånd. Jeg liker denne typen klem, fordi den signaliserer tilhørighet/aksept mye sterkere enn bare et håndtrykk, samtidig som den ikke er for intim. Det ville ikke vaert akseptabelt av meg å kroppsklemme alle guttene på gata, f.eks. - det ville blitt sett på som uanstendig, og ville signalisert at jeg er et kjæresteobjekt og/eller sexobjekt. Det vil jeg jo absolutt ikke signalisere. Samtidig er det litt mye avstand i et enkelt håndtrykk. Noe av det viktigste jeg kan gjøre for min egen sikkerhet er å signalisere aksept/relasjonsbygging, og samtidig at jeg ikke er et potensielt mål for den type behandling som jentene på gata opplever. Sånn sett er skulderklemmen ganske perfekt.

Det ordna seg for disse to guttene i dag, for de ble ikke satt tilbake i varetekt, men ble løslatt inntil saken deres kommer opp igjen - uten at det behøvdes noen innblanding fra meg. Det var vel og bra - ikke minst fordi jeg ikke var kledd i henhold til forskriftene. Jeg hadde hull i buksa og lange øredobber, og begge deler er visstnok ikke akseptert i retten. De lange øredobbene bryr jeg meg ikke noe om, men jeg var flau over buksa, og skjulte hullet med veska når vi satt i publikumsdelen av rettslokalet - og var letta jeg ikke trengte a reise meg i embeds medfør.

Da vi var ferdige (mange timer pa etterskudd i folge planen min) tenkte jeg at jeg skulle på kontoret og rette oppgaver resten av ettermiddagen og utover kvelden, men var helt utmatta og dehydrert og dro hjem istedet. Jeg slo på vifta, vrengte av meg klærne og kasta i meg glass etter glass med vann, men det hjalp lite, og hadde det ikke vært for Rachmaninov pianokonsert nr 3 ville jeg ikke hatt motivasjon og styrke til å stå opp men jeg hadde ligget der ennå.

I kveld var jeg nemlig på konsert med KZN Philharmonic Orchestra og hørte Rach 3, og det var en KJEMPEBRA konsert. Veldig glad for at jeg kjempa meg opp av senga og fikk med meg den. Etter noen brødskiver med makrell i chillitomat (naermere bestemt seks, temmelig utsulta ja!) fikk jeg ny energi og klarte dermed å nyte konserten til det fulle. Så det var en super avslutning på en slitsom dag.