Voksen med eget kjokken

For et liv! Jeg har flytta, og bor i noe som føles som en herskapsbolig. Jeg har piano på stua, kjempesvær seng (dobbeltsenglakenet jeg kjøpte var for lite!), svømmebasseng i hagen og badekar på badet. Trenger jeg si noe mer? Livet er godt!

En hyggelig vertsfamilie (jeg leier et lite hus i hagen til et stort hus) og en søt hund som blir i ekstase av lykke når han ser meg gjør ikke akkurat livet noe verre, heller.

Det er herlig med eget kjøkken, og jeg begynner å dra på årene, så det er jo på tide. (Haha!) Etter årevis med hybel, føler jeg meg plutselig voksen. En god følelse.

Og det er jammen godt å være norsk og voksen. Vennene mine her må bygge hus til foreldrene sine før de kan begynne å planlegge noe for seg selv! Det er en slags "takk" for at foreldrene har hjulpet dem så langt i livet, og det er jo nobelt, men det er også et temmelig stort offer.

Det er særlig vanskelig for jentene, fordi i følge tradisjonen "tilhører" de mannens familie etter at de har gifta seg, så familiene deres vil ikke tillate å gifte dem bort før de har gjort det de må for sin egen familie. Det er jo slik her at brudgommens familie betaler brudens familie for bruden. Prisen er veldig høy, og en viktig grunn til at det er så mange alenemødre her - folk har ikke råd til å gifte seg, og har i stedet diverse kjærester pa si'. Hvis en kvinne blir gravid, og mannen ikke har råd til å gifte seg med henne, blir hun altså alenemor (nå er jo ikke det å vaere alenemor nødvendigvis så forferdelig, men de har det som regel vanskeligere enn andre økonomisk og tidsmessig, med et stort press og få ressurser, i forhold til om man kunne vært flere å dele ansvaret med).

Jeg kunne sagt mye mer om det, men la meg komme tilbake til husbyggingen. Siden bruden er kjøpt og betalt, blir det dermed ikke akseptabelt at hun bruker penger på å hjelpe sin opprinnelige familie etterpå. Det er også slik at familien hennes må godkjenne et ekteskap (ved en hel rekke seremonier og slakting av geiter og kyr), og siden en familie ikke vil gå glipp av "bonusen" fra en datter med utdanning og jobb, vil de ikke la henne gifte seg før hun har bygd et hus for dem eller gjort det de forventer og ønsker av henne. Ei av bestevenninnene mine sliter med det nå. Hun har funnet sin hjertens utkårede for en god stund siden, og ønsker å gifte seg, men tror hun trenger to-tre år, minst, før hun har gjort det hun må gjøre for familien sin og blir "fri" til å gifte seg.

Ei anna venninne er i en liknende situasjon. Hun har en latsekk til en bror, og må bygge hus til ham før hun får lov til å gifte seg (hun er forresten hemmelig forlova, fordi hun ikke kan love seg bort til noen før familien hennes er klar for det).

Så jeg er heldig som har foreldre med hus, bil og jobber. A bygge et hus er ingen liten ting, og å måtte bygge to - først et til foreldrene dine og så et til deg selv - er ikke bare bare.

Jeg skal jammen ikke klage over at jeg må finne en jobb som betaler godt nok til at jeg kan nedbetale Lånekasse-gjelden når jeg er ferdig med studiene...