Tida flyr, tusen ting skjer, men på bloggen er det stille...
Vil fortelle fra en tur til ei kirka utpå landsbygda et par timers kjøring herfra for et par uker siden. Jeg vet ikke om dere husker de handikappa barna fra Petras minneseremoni? Jeg var i hvert fall så heldig å bli invitert til å dra på tur med dem. De har et kor, og synger helt fantastisk.
Det var litt av et styr for å komme seg avgårde: av med proteser, komme seg inn i bilen (og nå snakker vi ikke om et behagelig sittesete med belte osv til hver slik som i Norge, men "komme seg inn i bilen" på kongolesisk vis - jo flere jo bedre!), en funksjonsfør mann oppe på biltaket prøvde som best han kunne å binde alle protesene og alle krykkene fast, og etter mye om og men, men med veldig godt humør, kom vi oss avgårde.
Vi måtte stoppe et par ganger på veien fordi ei krykke falt av taket, så den samme funksjonsføre mannen måtte løpe tilbake og hente den og forsøke å binde alt sammen på nytt. Da vi hadde tatt av hovedveien og begynte å nærme oss kirka på en smal vei med bananskog på alle kanter, møtte vi en punktert lastebil. Så da var det bare å slappe av som best vi kunne, for hjulet måtte repareres før lastebilen kunne rikke på seg og vi kom forbi.
Så vi var ganske forsinka da vi omsider kom fram til Sion Kahinga, men mottakelsen var allikevel upåklagelig. De fleste av disse ungene og ungdommene har hatt polio. Nesten alle kommer fra Shabunda eller Nindja, der det har vært mye rebellaktiviteter, og det har helt tydelig gått utover vaksinasjonsprogrammene. Mange av dem har fått hjelp fra venner i Norge - til proteser og krykker, og dermed til skolegang. Det er utrolig gripende å høre noen av historiene deres - jeg vil fortelle mer, og mer konkret om dem senere, men kortversjonen er at de krøp - enten på alle fire eller at skyvde seg fram på baken eller ålte seg på magen - på bakken. Noen har nok forsøkt å gå på skole, ved at noen bar dem for eksempel, men det har ikke vært mulig for de fleste. Nå derimot går de på skole alle sammen. Det er dét de selv framholder som det største: at de har lært å gå og at de får gå på skole. Så når de stavrer seg fram i lang lang rekke opp kirkegulvet er det ikke mange tørre øyekroker.
De sang fantastisk, og en blind mann som var med hadde noen solosanger. Det ble rett og slett en knallbra konsert! - denne gudstjenesta. Folk var helt over seg av begeistring. Tenk at de uten bein eller uten øyne stod der og sang og var glade og var fullt og helt mennesker!
Vi var sent ute for å komme oss hjem også, men flere damer i menigheten nøda oss til å vente bare litt: De måtte få springe hjem og hogge av en bananklase og komme og gi! Jeg har aldri sett maken på den fattige landsbygda - det var utrolig sterkt for meg å se! Behovet for å gi. Så vi venta selvfølgelig og ble ytterligere en time forsinka, men det var bare en glede.
Det ble en god påminner for meg også, ikke bare de andre damene som var der - to bein, to øyne, så heldige vi er! Og om vi ikke har det, så kan vi fortsatt synge! Det er så godt å kjenne på takknemlighet og å se det i andre - ungdomskoret med alle de polioskadde, alle de funksjonsføre menneskene som var der og ble berørt, og meg selv.
Livet er tross alt godt. Og vi har mye å være glade for.
PS: Jeg har ikke bildene tilgjengelig akkurat nå, men skal prøve å få lagt ut noen glimt med tid og stunder...
Vil fortelle fra en tur til ei kirka utpå landsbygda et par timers kjøring herfra for et par uker siden. Jeg vet ikke om dere husker de handikappa barna fra Petras minneseremoni? Jeg var i hvert fall så heldig å bli invitert til å dra på tur med dem. De har et kor, og synger helt fantastisk.
Det var litt av et styr for å komme seg avgårde: av med proteser, komme seg inn i bilen (og nå snakker vi ikke om et behagelig sittesete med belte osv til hver slik som i Norge, men "komme seg inn i bilen" på kongolesisk vis - jo flere jo bedre!), en funksjonsfør mann oppe på biltaket prøvde som best han kunne å binde alle protesene og alle krykkene fast, og etter mye om og men, men med veldig godt humør, kom vi oss avgårde.
Vi måtte stoppe et par ganger på veien fordi ei krykke falt av taket, så den samme funksjonsføre mannen måtte løpe tilbake og hente den og forsøke å binde alt sammen på nytt. Da vi hadde tatt av hovedveien og begynte å nærme oss kirka på en smal vei med bananskog på alle kanter, møtte vi en punktert lastebil. Så da var det bare å slappe av som best vi kunne, for hjulet måtte repareres før lastebilen kunne rikke på seg og vi kom forbi.
Så vi var ganske forsinka da vi omsider kom fram til Sion Kahinga, men mottakelsen var allikevel upåklagelig. De fleste av disse ungene og ungdommene har hatt polio. Nesten alle kommer fra Shabunda eller Nindja, der det har vært mye rebellaktiviteter, og det har helt tydelig gått utover vaksinasjonsprogrammene. Mange av dem har fått hjelp fra venner i Norge - til proteser og krykker, og dermed til skolegang. Det er utrolig gripende å høre noen av historiene deres - jeg vil fortelle mer, og mer konkret om dem senere, men kortversjonen er at de krøp - enten på alle fire eller at skyvde seg fram på baken eller ålte seg på magen - på bakken. Noen har nok forsøkt å gå på skole, ved at noen bar dem for eksempel, men det har ikke vært mulig for de fleste. Nå derimot går de på skole alle sammen. Det er dét de selv framholder som det største: at de har lært å gå og at de får gå på skole. Så når de stavrer seg fram i lang lang rekke opp kirkegulvet er det ikke mange tørre øyekroker.
De sang fantastisk, og en blind mann som var med hadde noen solosanger. Det ble rett og slett en knallbra konsert! - denne gudstjenesta. Folk var helt over seg av begeistring. Tenk at de uten bein eller uten øyne stod der og sang og var glade og var fullt og helt mennesker!
Vi var sent ute for å komme oss hjem også, men flere damer i menigheten nøda oss til å vente bare litt: De måtte få springe hjem og hogge av en bananklase og komme og gi! Jeg har aldri sett maken på den fattige landsbygda - det var utrolig sterkt for meg å se! Behovet for å gi. Så vi venta selvfølgelig og ble ytterligere en time forsinka, men det var bare en glede.
Det ble en god påminner for meg også, ikke bare de andre damene som var der - to bein, to øyne, så heldige vi er! Og om vi ikke har det, så kan vi fortsatt synge! Det er så godt å kjenne på takknemlighet og å se det i andre - ungdomskoret med alle de polioskadde, alle de funksjonsføre menneskene som var der og ble berørt, og meg selv.
Livet er tross alt godt. Og vi har mye å være glade for.
PS: Jeg har ikke bildene tilgjengelig akkurat nå, men skal prøve å få lagt ut noen glimt med tid og stunder...
No comments:
Post a Comment