Historien til en ung mor:

"Jeg ønsker å fortelle deg hvordan babyen min faktisk døde. Vi var alene i rommet på sykehuset, hun og meg, og jeg vugget henne i armene mine. De siste 24 timene hadde hun kun fått morfin intravenøst, pluss en oksygenmaske som hjalp henne med å puste, og alle visste at hun kunne dø når som helst. Men G. fortsatte å klamre seg fast til livet, på overtid. Det var en lidelse for meg å se hvordan hun kjempet og strevde for hvert pustedrag. Så tok jeg henne i armene mine, og sa til henne at vi ville sitte slik sammen inntil hun kunne la gå. Det gikk omtrent en halvtime, og så kunne jeg endelig føle viljen hennes forlate henne, føle at noe inni henne sluttet å kjempe. Fem minutter senere tok hun sitt siste åndedrag... Jeg så sjelen hennes forlate henne, flyte mot vinduet på andre siden av rommet, og jeg visste at datteren min var fri - endelig fri fra smerten og lidelsen hun hadde utholdt.

Jeg vet ikke hvorfor vi har lært at døden er slik en forferdelig og skremmende ting. Den septemberkvelden, da G. døde, var det den naturligste og, på en underlig måte, en beroligende prosess. Det virket som om når jeg sluttet å stå imot, men overga meg til den naturlige tingenes gang, kunne hun gjøre det samme. Og å sitte der, snakke til henne, fortelle henne at hun kunne la gå og at det ikke var noe mer hun skulle holde fast ved - jeg følte det som om jeg hjalp henne til å frigjøre seg fra det livet hun i løpet av sine 9 korte måneder hadde blitt så knyttet til. Det var en utrolig åpenbaring - etter å ha gått igjennom den overveldende opplevelsen av fødsel og nytt liv, hjelpe henne kjempe for aa bli født, og så senere hjelpe henne kjempe for å dø."

*G. døde av AIDS, ni måneder ung.