Life in Durban

Naa er det ikke bare usb-brikka som har faatt virus, men hele pcen min er syk og nede for telling. Jeg lever forelopig i haapet om at den kan bli frisk igjen - det vil bare vaere altfor surt om alle bildene mine (ikke minst fra The big trip i juleferien) og all musikken (saerlig alt jeg fikk av Ole Jorgen mens vi var i Kongo) gaar tapt.

Men mens vi venter, og i stedet for aa sutre over at jeg ikke kan legge ut bilder og fortelle fra turen, kan jeg jo blogge litt fra samtiden. Paa torsdag hadde Knut bursdag, og Emma (kjaerste) arrangerte overraskelsesbursdagsselskap. Her er de to:

Her er Linda, meg og Gloria:

Det var kjempegoy aa treffe Linda igjen. Hun har vaert hjemme det meste av tida dette semesteret for hun er noksaa gravid - med termin om to uker. Og mens vi er inne paa babyting: Mbali fodte ei jente paa tirsdag denne uka! Hun er hjemme i Piet Retief (som ligger like ved grensa til Swaziland - jeg var med og besokte familien hennes forrige semester), og kommer kanskje tilbake neste semester.

Her er noen flere av oss. Vi var litt trotte, saa det er ikke saa mange actionbilder...

Og her er Chris og meg:

I dag har jeg kjopt meg vifte! Og det tegner til aa bli aarets beste innkjop. Det har vaert helt uutholdelig hett her i Durban, med temperaturer over 30 og en luftfuktighet som ikke likner grisen. I det jeg skrur av vannet i dusjen og holder ut armen for aa hente haandkleet, renner svetten igjen... Saa sovnkvaliteten har vaert saa som saa, og livskvaliteten enda verre. Men jeg er jo en handlingens kvinne, og har altsaa gaatt til innkjop av en ny bestevenn og livsredder. Heldigvis kom teknikeren Justice og hjalp meg aa montere den, og etterpaa stod vi bare der foran den og not forfriskningens vinder hoylytt i en halvtime :) Det foles som om hele livet har snudd til det bedre.

Ngifunda isiZulu

Jeg driver og laerer zulu!!! Tjohoo - kommer rett fra undervisning naa, og det er saaaaaa goy! I kveld var min andre forelesning - den forste var paa mandag. Da hadde jeg det saa morsomt at jeg glemte helt bort tida og kom altfor sent til et obligatorisk husmote i min nye studentblokk og ble ilagt bot...

Saa fra naa av er hver mandag og onsdag kveld okkupert av substantivklasser, subjektkonkorder og klikkelyder... En av spesialitetene til zulu er nemlig klikkelyder. Det er tre forskjellige:
x = smatte paa hest
q = champagnekork
c = skuffa, irritert lyd

De er slett ikke vanskelige aa uttale alene. MEN aa si dem inni et ord er forelopig umulig. Saa vi har faatt som hjemmelekse aa holde oss for nesa og si "xa, xe, xi, xo, xu, qa, qe, qi, osv osv". Vi utlendinger har nemlig en tendens til aa uttale klikkelydene for nasalt, dvs putte en "n"liknende lyd foran (og hvis vi holder oss for nesa blir nasallyden borte). Og det har sine konsekvenser - for eksempel at jeg sier "jeg ammer epler" i stedet for "jeg vil ha epler" (I breastfeed apples / I want apples). Ikke en misforstaaelse vi onsker oss...

Zulu er et bantuspraak, slik som swahili, saa jeg har en liten fordel, men likheten er ikke storre enn innenfor to indoeuropeiske spraak, for eksempel norsk og spansk. Men noen likheter er det. Til lesere som kan swahili: "lakho" = lako (din/ditt), wethu = wetu (vaar) er to eksempler.

Forrige uke var jeg og Chris med ei venninne hjem til townshipen hennes for aa hjelpe henne med aa flytte til campus, og mammaen hennes kunne ikke saa mye engelsk, saa vi stotra oss fram paa orlite grann zulu. Det var kjempegoy, og jeg var saa stolt da jeg forstod at hun spurte naar jeg ville komme tilbake at jeg hoppa hoyt :) Saa det var da jeg bestemte meg for aa gaa paa kurs og laere ordentlig. Det er helt fantastisk naar du kan kommunisere med folk. Spraak aapner virkelig opp. Og for meg som har saa mange odds imot meg med tanke paa fordommer fordi jeg er hvit, europeisk, osv, har det at jeg kan litt zulu, eller onsker aa laere mer, en enorm virkning paa kontakten med folk.

Sala kahle! (=Stay well / Ha det bra)

PS: Jeg har forsokt aa legge ut bilder fra Bujumbura, men jeg har faatt virus paa ene usb-brikka, saa jeg har ikke lykkes forelopig.

Hurra - jeg har faatt rom!

Naa er endelig husrom fiksa, og studielivet kan begynne igjen. Jeg har faatt et rom paa campus. Det er ikke det samme som tidligere, men mye storre og finere :)

I gaar fikk jeg mannfolkhjelp til aa flytte alle sakene mine. Jeg har to kofferter som er saa tunge at jeg ikke klarer aa rikke dem engang, og jeg bor i 3.etasje, saa jeg hadde ikke sjangs selv... I dag skal jeg vaske og pakke ut. I morgen skal jeg paa byrunde og handle inn det jeg trenger. Og DA er jeg klar til aa starte et nytt aar. Det skal bli herlig.

Vi har saa vidt startet opp med forelesninger, men jeg har ikke vaert til stede mentalt pga husproblemet, men naa skal det straks bli andre boller.

Mer fra Kongo

Helt siden jeg gikk paa Hedmarktoppen folkehoyskole i 2000/2001 og horte Willy fortelle fra Kongo, har jeg hatt lyst til aa reise dit. Og utreisetrangen okte etter hvert som Willy fortalte mer - ikke bare alle de spennende og morsomme historiene han har paa lager fra "livet i Afrika", men saerlig det han fortalte fra nylige turer om krigsofrene. Voldtatte kvinner og jenter. Barnesoldater. Odelagte byer og landsbyer.

Det var paa grunn av dette at jeg bestemte meg for aa studere sosialt arbeid. Med kombinasjonen av psykologi og samfunnsutvikling, tenkte jeg at et slikt studium maa gi meg nyttig kompetanse for aa jobbe med rehabilitering av mennesker og samfunn under slike forhold.

Og det var paa grunn av Kongo at jeg ville studere i Sor-Afrika. For aa faa et afrikanske perspektiv. For aa laere i et miljo der flertallet, samfunnets "hovedstamme", er i behov av sosial hjelp, og ikke et mindretall eller samfunnets "utskudd".

Saa det var veldig spesielt for meg aa faa komme til Kongo, og se noe av det arbeidet som drives blant krigsofrene. Det var utrolig opploftende aa se de gode resultatene av arbeidet der. Og for meg var det en kjempeoppmuntring med all den positive responsen jeg fikk da jeg fortalte hva jeg studerer. Mine to fordypningsemner psykologi og community development er en super kombinasjon og midt i blinken for Kongo, skal jeg tro flere av de som staar i spissen for arbeidet der. Jeg har mange invitasjoner til prosjekter, og en del av meg hadde fryktelig lyst til aa bli igjen... Aa maatte vente til jeg er ferdig med studiene (sannsynligvis 2010) foltes som en uoverkommelig lang ventetid. Men jeg smorer meg taalmodighet, og troster meg med tanken paa alt jeg kommer til aa laere i lopet av den tida...

En av de personene som gjorde sterkest inntrykk paa meg er Babo. Jeg skrev vel om han i en tidligere post ogsaa. Han gaar ut i skogene og henter ut jenter og kvinner som er tatt til fange av ulike rebellgrupper. Han horer paa historiene deres, og det er ikke maate paa all den ondskap og forferdelighet han har lyttet til. Her er et bilde av han og meg paa verandaen til Ingeborg:

Han tar bilde av jentene og kvinnene, og skriver ofte ned historiene deres. Ingeborg har hort utallige fortellinger og sett bilder, ettersom Babo ofte kommer til henne for aa faa luftet ut.

Jeg var paa kontoret til CAMPS (forkortelse for et fransk navn jeg ikke husker paa arbeidet for voldtatte kvinner) en dag, og da var Babo med meg. Vi satt i flere timer, og de kom inn en etter en og fortalte historiene sine. Mange var yngre enn meg. Andre var ganske gamle. En kvinne i fortiaara fortalte at de hadde vaert paa markedet, og blitt kidnappa - flere titalls kvinner i alle aldre. De ble tvunget til aa leve i skogen sammen med rebellene. De fikk en tidsfrist, og de som ikke var blitt gravide innen da, ville bli drept. Noen var for unge, andre var for gamle. Hun som fortalte oss dette, hadde vaert livredd, for hun var ikke sikker paa om hun var fruktbar lenger. Men hun hadde blitt gravid, og fodte senere en sonn, og slik sparte hun livet. Men hun hadde sett paa mens flere av de andre var blitt drept - skaaret over halsen paa.

Babo fortalte at mange er saa traumatiserte naar de kommer at de ikke engang klarer aa snakke. De jeg snakket med den dagen paa CAMPS hadde vaert der en stund, og har blitt veldig mye bedre. Det er helt utrolig aa se hva de faar til. Alle forteller historiene sine uten problemer - og de setter pris paa aa fortelle, er glad for at noen vil lytte, letta over aa klare aa sette ord paa opplevelsene og folelsene, og for at de har kommet videre. Livsgnisten glitrer i oynene. Livsgleden kan ta pusten fra en nordmann... Mange har faatt barn som folge av overgrepene - noen etter langvarig fangenskap, andre etter plutselig angrep. Og de aller, aller fleste er stolte modre som er kjempeglade i ungene sine. Historien over om hun som reddet livet fordi hun ble gravid, var hennes svar da vi spurte om hun var glad i ungen sin. Hun dro paa svaret og hadde blandete folelser, men sa at hun tross alt kunne takke han for at hun var i live. Hun var den eneste som ga uttrykk for delvis negative folelser til ungen. De andre ga overveldende uttrykk for kjaerlighet. Det overraska meg veldig, for ungene er tross alt resultater av fryktelige opplevelser. Men det er godt for framtiden at disse barna blir elska.

Sitat

Fant dette sitatet paa en blogg (http://siljereme.blogspot.com). Syntes det var saa bra.

"To live is to suffer,
to survive is to find meaning in the suffering"

Stemningsbilder fra Kongo

Ish, for et styr det er aa komme tilbake. Jeg har ikke noe sted aa bo, og alt er bare rot naa. Dvs akkurat naa er det litt bedre, for pengene fra Lanekassa kom saa jeg har betalt nok til at jeg kan registreres og aksepteres som student i hvert fall.

Men hodet er litt for fullt av bekymringer til at jeg klarer aa fortelle saa mye fra Kongo m.m. akkurat naa, saa la meg bare legge ut noen stemningsbilder for aa vise hvor utrolig vakkert det er der:
















Alle bildene er fra Kaziba og omegn, og er tatt av Ole Jorgen (i hvert fall har jeg faatt dem av ham, kanskje Turid har tatt noen av dem).

Back in SA!

Lordag morgen ankom jeg Durban atter en gang, saa naa er eventyrreisa slutt for denne gang. Livet er riktignok ikke i normalt gjenge ennaa, men det kommer seg nok etter hvert. Det er nemlig registrering denne uka, og fullt kaos.

Jeg floy fra Kigali til Johannesburg. Det var behagelig - og veldig kjapt. Bare 4 timer og jeg var tilbake i Sor-Afrika. Merkelig folelse med tanke paa at jeg hadde brukt to og en halv maaned opp, og saa bare 4 timer ned igjen.

Hadde planlagt aa ta toget fra Joburg til Durban. Bussene som gaar om kvelden kommer nemlig som regel fra i 5tida om morgenen, og det er ikke akkurat det ideelle tidspunktet aa ankomme paa. Saa jeg stilte meg opp i ko for togbillett, og hadde staatt i hvert fall mer enn en time da de annonserte at det ikke var flere plasser paa toget til Durban. Men det hadde vaert en opplevelse aa staa i koen - det brot nemlig ut ikke mindre enn tre slaasskamper mens vi stod og venta...(jeg var ikke innblandet i noen) Til slutt kom det flere sikkerhetsfolk, saa de kunne holde kustus paa gjengen.

Men jeg fikk bussbillett. Bestilte den siste bussen for aa prove aa komme til Durban i noenlunde tid - og jeg hadde flaks, for bussen ble forsinka fra Joburg, saa jeg kom fram halv sju. Saa det var baade trygt aa rusle i gatene og mulig aa finne transport til campus.

Jeg hadde ikke hatt en ordentlig dusj siden jeg dro fra Bukavu, for i Kigali for baade vaeret og vannet kaldt, saa jeg orka bare aa skvette litt vann paa meg, men hadde ikke sjangs til aa vaske haaret eller ta noen grundig dusj. Saa etter en dag i buss, noen timer i fly, noen timer i ko, og enda en lang busstur, folte jeg meg rimelig svett og fael. Jeg tok en Toyota Hiace-buss til campus, og snek meg inn paa mitt gamle internat, og tok en laaaaaang og deilig dusj. Jeg skriver "snek meg" fordi jeg egentlig maa registreres paa nytt for jeg har tillatelse til aa flytte inn igjen. I skrivende stund vet jeg faktisk ikke om jeg faar bo der eller ikke, saa jeg er i praksis "illegal immigrant" i mitt eget rom. Men ingen har kommet og kastet meg ut forelopig, og i lopet av uka skal jeg nok faa klarhet i alt.

Folk begynner aa stromme tilbake. Jeg venter paa tlf fra Chris, for han skal komme til Durban hvert oyeblikk, og all bagasjen min er paa hybelen hans (Chris er altsaa han jeg besokte i Malawi, for de av dere som har detti av lasset). Ingen av venninnene mine har fodt ennaa. Jeg motte nettopp Linda, og hun var fortsatt ikke saerlig stor, og har minst en maaned igjen. Ringte Mbali i gaar, og hun er visstnok kjempesvaer, men har heller ikke fodt ennaa, og kommer sannsynligvis ikke tilbake dette semesteret.

Jeg har kjempemasse aa fortelle fra Kongo, og har ogsaa masse bilder. Saa folg med, folg med! Snart kommer det oppdateringer paa lopende baand!