Mer fra Kongo

Helt siden jeg gikk paa Hedmarktoppen folkehoyskole i 2000/2001 og horte Willy fortelle fra Kongo, har jeg hatt lyst til aa reise dit. Og utreisetrangen okte etter hvert som Willy fortalte mer - ikke bare alle de spennende og morsomme historiene han har paa lager fra "livet i Afrika", men saerlig det han fortalte fra nylige turer om krigsofrene. Voldtatte kvinner og jenter. Barnesoldater. Odelagte byer og landsbyer.

Det var paa grunn av dette at jeg bestemte meg for aa studere sosialt arbeid. Med kombinasjonen av psykologi og samfunnsutvikling, tenkte jeg at et slikt studium maa gi meg nyttig kompetanse for aa jobbe med rehabilitering av mennesker og samfunn under slike forhold.

Og det var paa grunn av Kongo at jeg ville studere i Sor-Afrika. For aa faa et afrikanske perspektiv. For aa laere i et miljo der flertallet, samfunnets "hovedstamme", er i behov av sosial hjelp, og ikke et mindretall eller samfunnets "utskudd".

Saa det var veldig spesielt for meg aa faa komme til Kongo, og se noe av det arbeidet som drives blant krigsofrene. Det var utrolig opploftende aa se de gode resultatene av arbeidet der. Og for meg var det en kjempeoppmuntring med all den positive responsen jeg fikk da jeg fortalte hva jeg studerer. Mine to fordypningsemner psykologi og community development er en super kombinasjon og midt i blinken for Kongo, skal jeg tro flere av de som staar i spissen for arbeidet der. Jeg har mange invitasjoner til prosjekter, og en del av meg hadde fryktelig lyst til aa bli igjen... Aa maatte vente til jeg er ferdig med studiene (sannsynligvis 2010) foltes som en uoverkommelig lang ventetid. Men jeg smorer meg taalmodighet, og troster meg med tanken paa alt jeg kommer til aa laere i lopet av den tida...

En av de personene som gjorde sterkest inntrykk paa meg er Babo. Jeg skrev vel om han i en tidligere post ogsaa. Han gaar ut i skogene og henter ut jenter og kvinner som er tatt til fange av ulike rebellgrupper. Han horer paa historiene deres, og det er ikke maate paa all den ondskap og forferdelighet han har lyttet til. Her er et bilde av han og meg paa verandaen til Ingeborg:

Han tar bilde av jentene og kvinnene, og skriver ofte ned historiene deres. Ingeborg har hort utallige fortellinger og sett bilder, ettersom Babo ofte kommer til henne for aa faa luftet ut.

Jeg var paa kontoret til CAMPS (forkortelse for et fransk navn jeg ikke husker paa arbeidet for voldtatte kvinner) en dag, og da var Babo med meg. Vi satt i flere timer, og de kom inn en etter en og fortalte historiene sine. Mange var yngre enn meg. Andre var ganske gamle. En kvinne i fortiaara fortalte at de hadde vaert paa markedet, og blitt kidnappa - flere titalls kvinner i alle aldre. De ble tvunget til aa leve i skogen sammen med rebellene. De fikk en tidsfrist, og de som ikke var blitt gravide innen da, ville bli drept. Noen var for unge, andre var for gamle. Hun som fortalte oss dette, hadde vaert livredd, for hun var ikke sikker paa om hun var fruktbar lenger. Men hun hadde blitt gravid, og fodte senere en sonn, og slik sparte hun livet. Men hun hadde sett paa mens flere av de andre var blitt drept - skaaret over halsen paa.

Babo fortalte at mange er saa traumatiserte naar de kommer at de ikke engang klarer aa snakke. De jeg snakket med den dagen paa CAMPS hadde vaert der en stund, og har blitt veldig mye bedre. Det er helt utrolig aa se hva de faar til. Alle forteller historiene sine uten problemer - og de setter pris paa aa fortelle, er glad for at noen vil lytte, letta over aa klare aa sette ord paa opplevelsene og folelsene, og for at de har kommet videre. Livsgnisten glitrer i oynene. Livsgleden kan ta pusten fra en nordmann... Mange har faatt barn som folge av overgrepene - noen etter langvarig fangenskap, andre etter plutselig angrep. Og de aller, aller fleste er stolte modre som er kjempeglade i ungene sine. Historien over om hun som reddet livet fordi hun ble gravid, var hennes svar da vi spurte om hun var glad i ungen sin. Hun dro paa svaret og hadde blandete folelser, men sa at hun tross alt kunne takke han for at hun var i live. Hun var den eneste som ga uttrykk for delvis negative folelser til ungen. De andre ga overveldende uttrykk for kjaerlighet. Det overraska meg veldig, for ungene er tross alt resultater av fryktelige opplevelser. Men det er godt for framtiden at disse barna blir elska.