En reisendes dagligdagse gleder og sorger

Hver gang jeg reiser, er det visse ting som gar igjen. Jeg kaller det en reisendes dagligdagse gleder og sorger. Gledene er relatert til a finne mat som en liker og taler, et vellykket toalettbesok, og liknende. Sorgene er tilsvarende - mindre vellykkete toalettbesok og mat som synes uoverkommelig...

Jeg er veldig darlig pa krydra mat. I Durban har jeg opplevd flere ganger at jeg ikke har nubbesjangs til a spise det jeg far servert - det er bare altfor sterkt. Derfor var det med en viss frykt jeg landa i India - landet som er beromt for krydder.

Og ja, jeg ma innromme at det har vaert noen utfordringer i matveien for meg. Vi ser pa en meny, og forstar ikke ett ord. Vi ser hjelpeslost opp pa en kelner som ser like hjelpeslost ned pa oss. Vi snakker ingen felles sprak. Hvordan forklare en som er vokst opp med krydder hvor avsindig folsom gane jeg har?

Men man laerer gjennom proving og feiling, og na har jeg en viss peiling pa hva jeg kan ha og ikke pa en meny. Dessuten har vi fatt oss et stamsted, og de kjenner smaken var na (Chris: litt krydra, meg: absolutt ikkeno krydra). Men selv med det som her gar innunder kategorien "absolutt ikkeno krydra", ma det vaere en del krydder. For sammenliknet med norsk mat er det veldig smakfullt.

Vi er mer eller mindre vegetarianere, for stamstedet vart er vegetarisk, og stort sett alt vi finner av spisesteder er det. Men innimellom ser vi en "non-veg restaurant" og da er det mange fristelser for slike vanekjottetere som oss. I gar hadde jeg fisk for forste gang. Det var nok egentlig kjempegodt, men det var litt for sterkt for meg, sa derfor kan jeg bare klassifisere det som litt godt... Men vegetarmat er nydelig, og jeg savner ikke kjott i det hele tatt (bortsett fra nar jeg ser det i en non-veg restaurant...). Vi foler oss sa sunne som spiser masse gode gronnsaker, krydder og urter - og selvfolgelig ris, ris og atter ris. For ikke a glemme de fantastiske brodene som er her - naan og roti.

I begynnelsen var maten noksa overveldende for meg, og jeg har aldri tidligere opplevd at jeg har savna norsk mat intenst ved begynnelsen av en reise. Etter bare to dager kunne jeg grine ved tanken pa grovt brod, pastasalat eller musli... Jeg folte munnen min brant konstant, og det brant til og med i rumpehullet nar jeg gikk pa do. Det var bare brann, brann, brann pa alle kanter. Men NA, nar jeg har funnet noen trygge retter, nyter jeg livet og vet at jeg kan leve lenge uten norsk mat uten a fa panikk :)

Tenk a dra til India og klage pa maten... Huff a meg, for en pingle jeg er. Jaja, hver sin svakhet - og min (en av dem) er en overfolsom gane. Heldigvis har den ikke tatt knekken pa meg, men jeg har funnet en mate a forsone den med sine krydrete omgivelser pa.