Og na er jeg vel framme i Lucknow. Jeg kom fram rundt kl 13 pa tirsdag, og brukte resten av dagen til innledende samtaler, lesing og mye hvile. Jeg hadde statt opp kl 3.30 for a vaere sikker pa a rekke toget, litt for tidlig til a fungere for full maskin resten av dagen... En gang vi var pa internett sent, oppdaget vi at kl 22.30 stenges mange gater med jernporter. Vi kom oss nesten ikke tilbake til gjestehuset vart, men en gutt hjalp oss a finne en vei som gikk igjennom et hus... (Veien vi vanligvis brukte var stengt, fordi klokka var 22.40). Sa jeg var derfor ikke sikker pa hvordan jeg skulle komme meg til togstasjonen. Det er ingen som snakker engelsk, sa jeg fant ut at jeg heller fikk sta opp tidlig, slik at jeg hadde tid til a lete litt. Og det trengte jeg. Akkurat som jeg hadde forutsett var gata fortsatt stengt sa tidlig pa morgenen, sa jeg tok sekken pa ryggen og bena fatt - og vandret rundt etter et smutthull. Heldigvis fant jeg et, og da jeg kom meg ut pa hovedgata fant jeg raskt en autorickshaw og kom meg til togstasjonen i rett tid.
Togturen gikk greit. God standard, med utdeling av vannflasker, dagens aviser, te og varm lunsj. Vel framme i Lucknow hadde jeg fatt veiforklaring, og fant fram uten problemer til Manavodaya (se www.manavodaya.org.in). Her ble jeg tatt imot som en datter. "Solveig er min gode venn, sa du er som min datter", forklarte Varun, som er lederen for senteret.
Manavodaya er et treningssenter for folk som jobber med utvikling pa grassrotniva. Det fokuseres pa verdier og holdninger. Utviklingen ma skje nedenfra og innenfra. Og dem som jobber innen utvikling ma ogsa se pa seg selv og sin egen utvikling.
I gar (onsdag) var jeg med ut til tre landsbyer, men mer om det i morra :)
No comments:
Post a Comment