"Brød, frihet og verdighet" har vært et slagord både i Tunisia og Egypt. Av de tre kravene i slagordet er det kanskje verdighet de har oppnådd mest av så langt, etter min mening. Grunnen er at de har holdt fast ved fredelige demonstrasjoner. De har vunnet den moralske seieren. Gjennom standhaftighet og mot har de uttrykt et høylytt budskap - uten å ty til vold. Nettopp deres fredelige metoder har gjort budskapet sterkere: et ønske om genuin og god forandring ville ikke virket like troverdig hvis det ble skrevet i blod i stedet for på plakater.
En annen forutsetning for gjennomslagskraften i disse folkebevegelsene tror jeg er "the power of numbers" - at de har samlet så mange. Myndighetene har ikke klart feie demonstrasjonene ut på sidelinja fordi støtten i folket har vært så stor og bred. Dette er ikke utført av en liten gruppe, kjøpt og regissert av USA eller Al-Qaida. Som jeg var inne på i en tidligere post, vi er vitne til lokalt initiativ og lokal drivkraft. Folkesjela har fått nok og gått til aksjon for forandring.
Jeg driver og leser litt i Nelson Mandelas selvbiografi "Long Walk to Freedom" på si, og det er spennende å lese hans tanker rundt dette med at folket må være klart. Kampen mot apartheid var en veldig lang og langsom kamp. I den harde kjernen i motstandsbevegelsen var det til tider mye utålmodighet, og noen ville gå til større (fredelige) aksjoner og til væpna motstand mye tidligere enn det motstandsbevegelsen faktisk gjorde. Argumentet for å vente var alltid det samme: at støtten i folket først måtte være stor nok.
Jeg må innrømme at jeg blir litt bekymra pga det jeg har lest om Mandelas tanker og erfaringer. Det står jo ingen godt organisert opposisjon klar til å ta over og gå de neste stegene sammen med folket i verken Tunisia eller Egypt. De spontane folkebevegelsene i begge land har vunnet en stor delseier - diktatorene har gått av. Men dette er bare begynnelsen. Forhåpentligvis vil prosessene fortsette med det samme, brede engasjementet i folket og med samme standhaftighet og mot til å stå på for en bedre (og dermed ikke-voldelig og ukorrupt) framtid. Fortsetter de å vinne verdighet på denne måten, vil brød og frihet utvilsomt bli deres.
En annen forutsetning for gjennomslagskraften i disse folkebevegelsene tror jeg er "the power of numbers" - at de har samlet så mange. Myndighetene har ikke klart feie demonstrasjonene ut på sidelinja fordi støtten i folket har vært så stor og bred. Dette er ikke utført av en liten gruppe, kjøpt og regissert av USA eller Al-Qaida. Som jeg var inne på i en tidligere post, vi er vitne til lokalt initiativ og lokal drivkraft. Folkesjela har fått nok og gått til aksjon for forandring.
Jeg driver og leser litt i Nelson Mandelas selvbiografi "Long Walk to Freedom" på si, og det er spennende å lese hans tanker rundt dette med at folket må være klart. Kampen mot apartheid var en veldig lang og langsom kamp. I den harde kjernen i motstandsbevegelsen var det til tider mye utålmodighet, og noen ville gå til større (fredelige) aksjoner og til væpna motstand mye tidligere enn det motstandsbevegelsen faktisk gjorde. Argumentet for å vente var alltid det samme: at støtten i folket først måtte være stor nok.
Jeg må innrømme at jeg blir litt bekymra pga det jeg har lest om Mandelas tanker og erfaringer. Det står jo ingen godt organisert opposisjon klar til å ta over og gå de neste stegene sammen med folket i verken Tunisia eller Egypt. De spontane folkebevegelsene i begge land har vunnet en stor delseier - diktatorene har gått av. Men dette er bare begynnelsen. Forhåpentligvis vil prosessene fortsette med det samme, brede engasjementet i folket og med samme standhaftighet og mot til å stå på for en bedre (og dermed ikke-voldelig og ukorrupt) framtid. Fortsetter de å vinne verdighet på denne måten, vil brød og frihet utvilsomt bli deres.
1 comment:
Hei!
Vil bare si at jeg blir helt knust av å lese det du skriver i bloggen din! Men det er utrolig bra og viktig å høre stemmen til dem som ikke kan snakke for seg selv. Tusen takk for at du deler med oss :)
Post a Comment