Jeg har markert dagen med å begynne å lese selvbiografien hans på nytt, Long Walk to Freedom.
Han er et forbilde det knapt finnes maken til. Modig, og med sterk rettferdighetssans. Og stor visdom, til å tilgi det utenkelige. Det er ganske utrolig at Sør-Afrika ikke ble kasta ut i en blodig borgerkrig i overgangen apartheid/demokrati. Det var veldig god grunn til å ta hevn over de hvite. Forståelig om de ble kasta på havet. Og mye innbyrdes maktkamp blant de frigjorte undertrykte folkegruppene (dvs alle med mer farge enn hvit).
Nelson Mandela har fått mye av æren for at Sør-Afrika hadde fotball-VM nå, fordi han var med i lobbyinga og ga sin støtte til søknaden. Men en større grunn til at han har mye av æren for at det var mulig, er den innsatsen han gjorde for nasjonsbygging og fred. Det faktum at det er fred her. At Sør-Afrika er det høyest utvikla landet i Afrika, og ikke i krigsruin. At landet tross alt fungerer utrolig bra, selv med alle sine skavanker. Det kunne vært så mye, mye verre...
En sterk og karismatisk leder er skummelt når han har urent mel i posen og ikke klarer å tøyle egen griskhet og selviske ambisjoner, men hos Nelson Mandela har det gode overvunnet det onde. Det er inspirerende og gir håp å se hvor enorm innvirkning ett menneske kan ha - på millioner av enkeltmennesker som utgjør dette landet.
No comments:
Post a Comment