Liten og redd

I dag opplevde jeg noe trist. Ei av jentene jeg har jobba aller mest med er fryktelig sjuk. Jeg har ikke sett henne på flere måneder, men da jeg kom på gata i dag, ble jeg møtt av hulkegråt av ei jente som hadde besøkt henne på sjukehuset i går.

Vi dro sammen og besøkte henne på sjukehuset i dag, og det var et trist syn. Hun var så liten... Blikket var sløret og apatisk. Jeg tror ikke at hun kjente meg igjen. Stemmen var svak og talen usammenhengende. Den eneste lange setningen hun sa var en merkelig forestilling om at legene kommer til å kaste henne ut av vinduet. Hjelpeløs og redd for å dø ville hun at vi skulle komme tilbake om natta og redde henne.

Men vi kan nok ikke redde henne...

Skjønt helt sikker kan man aldri være. Hun er en liten slåsskjempe, som har kommet tilbake etter tøffe tak tidligere. Det er håp i et hengende snøre...