Taushetens time er forbi

Jeg har flere ganger på bloggen - og uendelig mange ganger utenfor - etterlyst den jevne sørafrikaners evne og vilje til sosial aksjon for sosiale endringer. Sør-Afrika har en fantastisk historie når det gjelder storstilt grassrotskamp. Og historien er så fersk at mange av de som var aktive i kampen mot apartheid potensielt kan være aktiv i kampen for et bedre samfunn nå også. De har personlig erfaring. De har bevist for seg selv og for verden at det går an.

Allikvel har jeg ofte vært uhorvelig frustrert over tausheten og oppgittheten som synes å råde i dag. Mange har uttrykt at de rett og slett ikke klarer å utøve kritikk mot regjeringspartiet ANC fordi de føler slik takknemlighetsgjeld til dem fra apartheid-tida. Det er jo forståelig, men det har gjort meg trist - for den som tier, samtykker - og konsekvensen har vært stille aksept av hårreisende fattigdom og sosial ulikhet.

Før jeg kom til Sør-Afrika forventet jeg å komme til et forholdsvis "europeiskliknende" samfunn - i stor kontrast til andre land i Afrika. Moderne, såkalt velutviklet, og med liten fattigdom. Jeg blir fortsatt sjokkert over hvor feil jeg tok. Ja, du finner moderne, europeisk-liknende tilstander - hos 10% av befolkningen. Men fattigdommen i Sør-Afrika er ikke noe mindre enn i andre afrikanske land. Og den fysiske nærheten mellom den enorme rikdommen og den enorme fattigdommen kan gjøre noen og enhver kvalm - eller deprimert og overveldet taus.

Ei av jentene jeg dro på hjembesøk med her om dagen bor 15-20 minutters kjøretur fra leiligheten min. Jeg bor i et palass. Huset hennes var tomt for mat. Bokstavelig talt tomt. De hadde ingenting å spise. Og ingen anelse om når eller hvordan de skulle få det. (Matskapet mitt bugner ikke akkurat det heller, men det kommer kun av dårlig tid og enda dårligere organisering av tida, og da jeg ikke kunne spise frokost i forigårs fordi det ikke var noe å spise, kjøpte jeg bare en brødskive på campus.)

Det finnes så mye som burde forandres og forbedres her i landet (og verden forøvrig), og jeg har vært lei meg over mangelen på pågangsmot og aktivisme. Men nå ser det jammen ut til at en del har rista av seg ærefrykten for myndighetene og at tausheten og lydighetens time er forbi. Streikinga blir bare mer og mer intens.

Og det er jo jammen fantastisk at folk protesterer mot urettferdigheten og sier at nok er nok. Endelig kjemper fagbevegelsen for arbeidstakernes beste, selv om det betyr å si noe annet enn regjeringspartiet ANC (det har knapt nok skjedd siden de ble født som tvillinger under apartheidregimet). Endelig danser svarte arbeidere i gatene i protest mot svarte politikere. Nå er det ikke bare det såkalte rasekortet som brukes (svart mot hvit), men folk både tør og klarer å protestere mot urettferdighet kun pga urettferdigheten.