Streikens ironi

Sykehuset åpna igjen tidligere denne uka - heldigvis. Og jeg sier ikke heldigvis fordi jeg ikke støtter streikens formål, men fordi jeg får helt vondt av streikens ironi: Det er det store flertallet av vanlige sør-afrikanere som lider. Den lille rike eliten setter ikke en tå innenfor et offentlig sykehus uansett. Enhver med helseforsikring kan bruke private sykehus der det ikke er streik. Det er millionene uten helseforsikring som lider. De som allerede har det enda verre enn de offentlige ansatte...

Mødrene til de for-tidlig-fødte babyene i kuvøse som ikke får tilsyn, for eksempel.

Men nå skal det visst trappes opp igjen. Politiet og fengselsbetjenter har varslet at de går ut i streik i morgen - og fagforeningene deres har sagt at alle skal streike, uavhengig av om de er i såkalt "essensiell tjeneste" og i følge loven ikke har lov til å delta i streik.

Da kan det hende sykehusene stenger igjen også, for det var politivaktene utenfor som sørget for at sykehuset var åpent tidligere denne uka i hvert fall.

Streiking er en grunnlovsgitt rettighet, men noen tjenester har ikke lov til å streike, inkludert visse deler av helsetjenesten (f.eks. akutten) og sikkerhetstjenesten (deler av politiet og grensevaktene), som klassifiseres som "essensiell tjeneste". Helsesektoren har blåst en lang marsj i begrensningen, og streikende sykepleiere har til og med blokkert inngangen til akuttmottaket og nekta ambulanser å komme inn.

Selv om streiken er viktig, er det ganske ekstremt at helsearbeidere er villige til å sette liv på spill for å kreve høyere lønn til seg selv. Det er ekstremt uansett hvem som gjør det, men ekstra heftig når det er helsearbeidere - som direkte jobber med å redde liv.

Det underliggende problemet er de skyhøye klasseforskjellene i landet her. En liten elite og et enormt flertall, med et hav i mellom seg. Lønningene i offentlig sektor må opp, og lønningene i lederstillinger innen alle sektorer bør ned. Det er selvfølgelig ingen enkel oppgave, og det er ikke noe som vil skje dersom flertallet bare står høflig med lua i hånda og spør pent. Vi mennesker er dessverre ikke sånn - vi deler ikke rettferdig naturlig. Så at storstilt klasseaksjon må til for å få til en endring er jeg ikke uenig i.

Men det dypt tragiske er at det er deres egne brødre og søstre som får føle vreden til de streikende. De som allerede lever i grotesk sosial urettferdighet.