Det har vært streik i offentlig sektor her en god stund nå, og la meg slå fast aller først at jeg i utgangspunktet støtter streiken. Det er alt for lave lønninger blant det store flertallet av arbeidstakere i landet, og det er en skam at staten betaler lønn som bare hjelper til å holde folk i fattigdom. Mine kollegaer har en fire års universitetsutdanning bak seg, men får en luselønn som bare hjelper til med å holde hjulene i gang i familiene deres, og som knapt kan være en plattform til endring.
Det som gjør det ekstra ille er de enorme forskjellene på lønnsnivået. Selv i offentlig sektor er lederlønninger ekstremt mye høyere enn for arbeidsstokken. Det er vanskelig å forklare slik at norske lesere kan skjønne. Det finnes både mer fattigdom og mer rikdom her enn i Norge. Det er helt kvalmt.
Så forrige fredag var jeg faktisk med og marsjerte, i solidaritet med profesjonen min og for å generelt støtte formålene. Utjevning av sosiale forskjeller tror jeg er det aller viktigste som kan gjøres for Sør-Afrika. Demonstrasjon eller marsjering her kalles toyi-toyi, og er en blanding av synging og dansing. Fantastisk estetikk!
Bildet er fra Mail & Guardian, og viser noen som toyi-toyier. På fredag var vi omtrent 10.000, tror jeg, og det var en flott opplevelse å være en del av den syngende og dansende massen. Jeg klarer ikke å få med meg ordene på sangene (og kan nok ikke synge dem i all ærlighet hvis jeg hadde fått med meg ordene heller, for sangene kommer fra kampen mot apartheid og handler om svart frigjøring fra hvit undertrykkelse), men litt dansing ble det da på meg.
Men nå begynner streiken å gå over all støvleskaft. Regjeringen nekter å gi etter for kravene om lønnsøkning, og fagbevegelsen nekter å gi seg, så toyi-toyinga blir mer og mer aggressiv.
Her i Durban har en gruppe som kaller seg Bafana Bafana (som navn som på landslaget i fotball - aner ikke hvorfor) stengt sykehusene. Ei dame fødte i baksetet på en bil på parkeringsplassen til et sykehus. En operasjonssal ble invadert etter at en pasient var i narkose og operasjonen ble avbrutt.
Jeg hadde to ærend på et av de offentlige sykehusene her i byen i går. Det ene ærendet var å besøke jenta som ligger for døden. Jeg har nemlig fått tak i en nær venn av henne som hadde stort behov for å se henne. Men alle inngangene til sykehuset var stengt med lenker og hengelåser, og livredde sikkerhetsvakter gjemte seg inne. Hele sykehuset så mørkt og tomt ut - jeg lurer på om pasientene har fått noe tilsyn i det hele tatt? Jeg ser i media at pasienter har ligget sultne og møkkete i sengene sine fordi personalet ble nektet å komme inn av sinte demonstranter. Forhåpentligvis lever jenta fortsatt! Alt virker jo så kaotisk at jeg aner ikke hva som kan ha skjedd...
Det andre ærendet var en gutt som er på livreddende tuberkulose-behandling. Han får bare tabletter for en uke av gangen, og måtte ha ny dose. Men alle innganger var avstengt. Ikke en gang akutten var åpen. Jeg er jammen glad jeg ikke var i en trafikkulykke eller at noe annet skjedde så jeg hadde trengt medisinsk hjelp... Det ordna seg heldigvis for gutten, for vi kom til å tenke på en annen klinikk som også gir ut tuberkulose-medisiner, og der kom vi heldigvis inn.
Jeg var på sykehuset tidligere i uka også, med to ungdommer. Han ene ble sent tilbake og fikk beskjed om å komme igjen etter at streiken er over, fordi de kun har kapasitet til å ta seg av de mest akutte tilfellene. Hun andre fikk den behandlingen hun trengte. Så da gikk det da enda an. Men nå... Nå har de gått for langt, synes jeg.
Helseministeren har sagt at å stenge av hele sykehus og hindre at folk får livsviktig hjelp er kriminelt - han har til og med brukt uttrykket mord. Og jeg lurer virkelig på hvor mange menneskeliv som går tapt i denne streiken... Men ord hjelper lite, og demonstrantene har ikke blitt stoppet.
Hæren har blitt satt inn noen steder, for å gi både medisinsk og sikkerhetsmessig hjelp. Det sier litt om hvor kritisk situasjonen er. Men sykehuset nede ved stranda her i Durban er fortsatt avstengt av bøller.
No comments:
Post a Comment