Hvor ligger egentlig problemet?

Artikkelen i Dagbladet som jeg henviser til i kommentaren til forrige post, om hvorfor Afrika er så fattig, satte i gang en lengre tankerekke i meg. Her er forste del:

De fleste konvensjonelle teorier og oppfatninger tilhorer noe vi kan kalle ordensperspektivet. Ordensperspektivet går ut på at samfunnet er bygd opp på en god måte og at den sosiale orden bor opprettholdes. Man antar at alle gis muligheter til å lykkes, og sosiale problemer forklares med at noe gikk galt i sosialiseringsprosessen til den personen som opplever sosiale problemer. Med sosiale problemer mener jeg alt fra vidtgående fattigdom slik som artikkelen i Dagbladet refererer til, rusmisbruk, arbeidsledighet, psykiske problemer, vold i familien, kriminalitet, ensomhet, osv, osv. (Lista er endelos.) Kilden til sosiale problemer ligger i personen selv, og vi forsoker derfor å hjelpe denne personen til å tilpasse seg samfunnets orden og goder mer "riktig" eller effektivt, ved for eksempel terapi eller rehabilitering.

En okende trend er å se årsakssammenhenger i familien. Barneoppdragelse, kommunikasjonsferdigheter, o.l. blir satt i sammenheng med rusproblemer, skoleprestasjoner, psykiske problemer, osv. Losningen ligger fortsatt i terapi, men i tillegg til individuell terapi inkluderes nå familieterapi, foreldreopplaering, kommunikasjonskurs, osv.

Man kan også se på kulturelle aarsaker, ved å definere subkulturer av sosiale problemer (e.g. fattige, rusmisbrukere, arbeidsledige, etc) og forklare de sosiale problemene med kulturelle saertrekk for den gruppa. For eksempel finnes det en teori kalt "culture of poverty" (fattigdomskulturen), der man har sett på felles karaktertrekk som folelse av underlegenhet, apati og fatalisme, og forklart hvordan disse trekkene viderefores til neste generasjon via sosialiseringsprosesser, slik at barn av fattige ikke drar nytte av de mulighetene de tilbys (i likhet med "normale" barn) via utdanningssystemet o.l.

Det denne kulturforklaringen ikke tar til etterretning, er muligheten for at disse fellestrekkene som blir identifisert, kan vaere tegn på tilpasning og altså ikke underliggende årsaker til fattigdom.

Innenfor et slikt ordensperspektiv finner vi altså folgende prosess:
1. Identifiser et problem
2. Studer de som berores av problemet og finn ut hvordan de er annerledes enn de som ikke er rammet av problemet
3. Definer disse forskjellene (som egentlig er resultater av urettferdighet og diskriminering) som årsaker til problemet
4. Lag et forslag til losning som gaar ut på å forandre menneskene som er berort av problemet

Noen som ser at noe skurrer?

Til slutt en fri oversettelse av et sitat av Paulo Freire (som definerer oss som undertrykkere):
"Undertrykkerne oppfatter ikke sitt eget monopol på å ha mer som et privilegium som umenneskeliggjor andre og dem selv. ...For dem er å ha mer en umistelig rett, en rett som de har tilegnet seg og gjort seg fortjent til gjennom deres egen "innsats", deres "mot til å satse". Hvis andre ikke har mer, så er det fordi de er udugelige og late..."