Noen ting er vanskelige aa skrive om

Vil ikke bli for privat i en slik blogg - ikke for "klam". Vil ikke utlevere venner.

Men samtidig vil jeg ikke vaere for overfladisk. Eller vaere med paa aa hysje ned ting som horer livet til, gjore dem til tabuer.

Babyen til venninna mi dode paa fredag.

Forferdelig trist. Forferdelig meningslost.

Vi hadde alle gleda oss saa innmari til fodselen. Folte liksom vi allerede kjente den lille jenta inni magen. Hadde fulgt mammaens prosess fra vantro til bekymring til forventing og glede. Og naa altsaa til fortvilelse, tap og sorg.

Jeg besokte henne paa sykehuset paa lordag. Da hadde personalet nettopp flyttet babyen fra mammaens rom til moratoriumet (kanskje det heter noe annet paa norsk - der lik oppbevares til begravelsen). Fikk se bildet av henne paa mammaens mobil. Utrolig sott lite nurk. Saa ut som om hun sov fredelig - og at hun kunne vaakne hvert oyeblikk.

Lille sote nurket som aldri har fylt lungene med luft. Aldri skrek. Aldri puppa. Men som dode mens hun laa og sutta paa totten inni mammas mage.